Debatt

Den gode viljen

Natt til fredag døde Joralf Gjerstad. Alle som er fra Snåsa har en historie om ham.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fredag formiddag ble det gjort kjent at Joralf Gjerstad er død, 95 år gammel. Gjerstad, også kjent som Snåsamannen, sovnet stille inn på Snåsa sykehjem. Denne artikkelen ble først publisert i 2016.

Satt på spissen har Snåsa, med unntak av sabotasjeaksjonen mot Jørstadbrua under krigen, ligget så langt fra begivenhetenes sentrum at knapt andre enn tyske elgjegere fant stedet på en hundre års tid. Men i 2008 smalt det. Bare fra oktober til desember det året ble Snåsa omtalt 860 ganger i norske aviser, langt mer enn statsminister Jens Stoltenberg. Det var det året Joralf Gjerstad gikk fra å være en mystisk skikkelse i norske alternativmiljøer til å bli rikskjendis. For første gang ble en påstått synsk helbreder løftet inn i det kulturelle og akademiske etablissementet gjennom tidligere Aftenposten-redaktør og Knut Hamsun-biograf Ingar Sletten Kolloens bok «Snåsamannen», utgitt på «finkulturelle» Gyldendal Forlag.

Kolloens bok traff en nerve det moderne, oljesmurte Norge knapt visste fantes. Den ble en pekepinn på at det folkelige limet i samfunnet sårt trengte herding. Kall det gjerne et håp om lindring og lykke når alt annet ser svart ut. Boken og engasjementet rundt Joralf Gjerstad var ingen forskningsforankret fasit over de evnene mange tillegger ham, men ble et manual for åpenbart flere hundretusener som dels er alternativt eller troende søkende, dels har gitt opp offentlige tilbud. Til og med statsråder søkte helsehjelp hos Snåsamannen. Berømmelsen delte bygda som debatten delte resten av Norge i to. Selv ble Gjerstad utvilsomt tatt av den samme berømmelsen. Snåsa gikk fra å være en avkjørsel på E6 til å bli et kjent punkt på Norgeskartet.

Snåsa aldri hatt en egen kino. Med drøye 2.150 innbyggere har kommunen greid seg utmerket med den mobile Bygdekinoen i skolens gymsal. Førstkommende søndag blir det sjeldent trangt om plassen. Da skal Margreth Olins dokumentarfilm om Gjerstad – «Mannen fra Snåsa» – vises for to fulle hus. Med karakteristisk «mjuk hand» har Olin gått tett på den snart 90 år gamle Snåsakaill’n som gjennom 65 av dem har tatt imot titusener nordmenn og andre som har søkt hjelp for plager, sykdom og angst. Vi som vokste opp med køer av biler inn til klokkeren, som jevnlig traff den sky meierikontrolløren på torget eller i butikken, har alltid visst at Joralf har vært annerledes. Samtidig var han en pådriver i viktige saker for bygda og som lokalhistoriker og forfatter, en Amerika-venn med hjertet i Arbeiderpartiet og med lite annet enn forakt for maktsugne lokalpolitikere.

Om filmen viser en ting, er det at Gjerstad framstår som uselvisk, at han møter folk med nysgjerrighet, åpenhet og godhet. Få i bygda har noen gang hatt grunn til å tro noe annet, selv de som ikke tror på så mye mer enn akkurat det. På nasjonalt nivå har han fått anerkjennelse av Den norske kirke, av Kongen og Dronningen, framtredende politikere, advokater, kulturpersonligheter og en rekke andre som vi ellers ser på som normalt tenkende mennesker. I lokalsamfunnet har nok skepsisen vært større, etter hvert også preget av nagende likegyldighet som brynes mot irritasjonen over at når bygda først ble kjent utenfor kommunegrensen, så var det ikke på grunn av natur og fiskevann, men på grunn av Snåsamannen. Det er derfor ikke politisk korrekt tenkning som gjør at enkelte holder seg unna filmpremieren, et steinkast unna Norges mest besøkte privatbolig. Mange blir sittende hjemme i godstolen og brumme. Toleransen for det og de som er annerledes eller fremmedartet er fortsatt ute på prøve, og bygdedyret finner næring i misunnelse. Uansett blir du ikke profet i egen bygd.

Vi som er fra Snåsa har alle hørt, og sikkert også fortalt, historier med lave stemmer over kafébordene på «Coop’en», de historiene ingen egentlig snakket høyt om før Kolloen skrev om varme hender, synske evner, forfedre som stoppet blod, om gutten som vokste opp i dyp bygdefattigdom. Så brått ble han kjendis. Og nå blir han den mest umake filmstjernen som tenkes kan. Før Olin bestemte seg for å lage filmen har ingen fått dokumentere møtene mellom Gjerstad og de som oppsøkte ham, enten man kaller det behandling, samtale eller trøst. Igjen kommer det til å syde ved kafébordene, også på grunn av innvirkningen filmen kan få over tematikken. Når Norges mest profilerte dokumentarskaper velger å snu kameraet vekk fra lidelser, fra mennesker på flukt, de som faller utenfor og som samfunnet støter fra seg, for så å pakke utstyret og dra til Joralf Gjerstad, skaper det rystelser. Ikke minst i det etablerte kultursjiktet, blant akademikere og på den delen av venstresida som i Olin ser en fanebærer for politiske hjertesaker. Gjerstad og de som tror på hans evner representerer på alle vis det motsatte.

Allerede før «Mannen fra Snåsa» har hatt ordinær kinopremiere, har den folkelige og akademiske debatten rundt Gjerstad blusset opp igjen også på landsbasis. Kommentarfeltene på nettet gløder av like deler spottende engasjement og svindelpåstander, som varme tanker. Effekten av at det nettopp er Margreth Olin som har laget filmen, blir den samme som at høyt respekterte Kolloen skrev biografien om Joralf Gjerstad. Brikkene i puslespillet stemmer ikke overens.

«Mannen fra Snåsa» kan uansett bli en av tidenes mest sette norske dokumentarfilmer på kino. Men fenomenet er mye større enn som så. De som tror vil stå steilt mot dem som mener han er en bløffmaker. Fornuften og legevitenskapen ruster seg for den eldste av alle pågående tvister, den om hvorvidt det finnes mer mellom himmel og jord. Margreth Olin sier at hun ikke kunne ta innover seg mer lidelse, nå ville hun lage film om godhet. Det paradoksale er at filmskaperen Olin også med «Mannen fra Snåsa» har oppsøkt lidelsen. Men de hun har sett denne gangen er helt vanlige folk som føler desperasjon og håpløshet, og som i møtet med mannen fra Snåsa opplever å bli sett av et medmenneske. Noen ganger er det godt nok.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen