For første gang siden 1945 er over 50 millioner mennesker på flukt og anti-demokratiske krefter er på fremmarsj mange steder i verden, også i noen av våre naboland. Behovet for å støtte dem som kjemper for demokrati og menneskerettigheter, er derfor enormt. Det er nå på høy tid at norske myndigheter viser vilje til å øke støtten til frivillige organisasjoner, særlig i land hvor de møter økende motstand.
Norsk bistand kanaliseres i hovedsak gjennom tre kanaler: Direkte til andre stater, til FN og andre mellom-statlige og private organisasjoner og til sivilsamfunnet – altså ikke-statlige, frivillige organisasjoner i Norge og i utlandet. Norge har de seneste tiårene økt bistanden gjennom de to første kanalene, mens støtten til sivilsamfunnet har stått på stedet hvil. Det er ingen god begrunnelse for dette, særlig i denne kritiske perioden verden har gått inn i.
Organisasjoner og sosiale bevegelser som arbeider i egne lokalsamfunn har kunnskapene og nettverkene som er nødvendig for å påvirke og holde myndighetene ansvarlig. Et sterkt og mangfoldig sivilsamfunn er avgjørende for utviklingen av bærekraftig demokrati.
Sivilsamfunn som mottar støtte fra Norge, må gjøre rede for hvordan hver krone blir brukt og dokumentere at målene blir nådd. Dette er helt rimelige krav. De hjelper oss til å bli bedre. Det er viktig at norske skattebetalere vet at samme krav ikke stilles til støtten som gis direkte til stater eller gjennom FN-systemet. Dersom Norge skulle stille like strenge krav til disse to kanalene, måtte et større byråkrati blitt bygd for å følge pengene.
Verden trenger FN, og Norge må fortsette å bidra til et sterkt FN. FN spiller en avgjørende rolle ved å nedfelle rettigheter, etablere standarder, samordne initiativer og stille krav til nasjonale myndigheter. Stat-til-stat-støtte kan også gi betydelige resultater, for eksempel støtte til utvikling av skattesystemer og kontrollmekanismer som riksrevisjoner. Men for å få fullt utbytte av slike satsninger på strukturell endring, må vi også bidra til å legge til rette for at alle innbyggere – inkludert de som blir diskriminert og som lever i fattigdom – kan gripe mulighetene som oppstår og stille krav til at egne myndigheter følger opp sine forpliktelser og innfrir innbyggernes rettigheter.
Regjeringen har sagt at den vil prioritere demokrati og menneskerettigheter. Nå må Regjeringen vise reell handlingskraft ved faktisk å øke politisk og økonomisk støtte til sivilsamfunn. Det er derfor på høy tid at støtten til sivilsamfunn økes i statsbudsjettet. Demokrati- og menneskerettighetsforkjempere verden over trenger det nå mer enn på flere tiår.