Med jevne mellomrom, dukker det opp kronikker som stiller krav til minoritetsgrupper. Hvorfor går ikke muslimer ut og tar avstand fra ISIL? Hvorfor kritiserer ikke innvandrere æreskultur? Hvorfor sier ikke innvandrere at de tar avstand mot homofobi? Lista er nærmest uendelig, og det er ikke måte på hva det kreves at vi skal ta avstand fra, verdimessig. Dette er krav jeg, som minoritetsmann automatisk får. Jeg er fra Midtøsten og er muslim, ergo må jeg hatehomofile og støtter undertrykking av kvinner, med mindre jeg tar eksplisitt avstand fra det ved enhver anledning.
Kronikkene er ofte basert på fordommer, antakelser og er veldig generaliserende om minoritetsgrupper. Den siste i en lang rekke av slike kronikker er Tonje Gjevjons kronikk ” Skjellsordet ”rasist” sitter løst for tiden”.
Skeiv verden er alltid på frontlinjen
Da jeg engasjerte meg i Skeiv Verden ble jeg invitert til å delta i noe av deres arbeid. Jeg ble blant annet med på besøk til ungdomsklubber, ungdoms- og videregående skoler. På besøkene snakket vi om det Gjevjon etterlyser i sin unyanserte kronikk; vi snakket om sosial kontroll, tvangsekteskap, seksuell orientering, kjønnsidentitet og hvordan disse kategoriene ofte kan ses i sammenheng. Vi snakket om retten til å være seg selv, selv eie retten til å elske og bli elsket. Jeg har gjennom mitt engasjement snakket med ulike minoritetsgrupper, og i flere tilfeller har navnet til Amal Aden dukket opp. Amal Aden fikk da full støtte for at hun, som lesbisk minoritetskvinne, engasjerer seg i den offentlige debatten.
Under mitt første frivilligoppdrag for Skeiv Verden på en ungdomsklubb, ble det en ganske opphetet diskusjon om homofili. Så opphetet at en ungdom truet oss med en skrutrekker. Han gikk målrettet mot oss, bare fordi vår åpenhet provoserte ham. Hendelsen var ubehagelig, men vi stod i situasjonen og flere situasjoner senere. Det siste vi tenkte på, var å ringe VG. Betyr det at arbeidet vårt forsvant? Eller at vi har akseptert homohat og undertrykking? Svaret er dundrende NEI (i store bokstaver, tilfelle det ikke er tydelig nok).
Jeg mener at direkte dialog med målgruppen gir bedre resultat enn å skulle involvere offentligheten i forebyggende arbeid som er så sensitivt og i ytterste konsekvens livsviktig for noen. Offentlig utskjelling og konfrontasjon er ikke alltid riktig fremgangsmåter, uansett hvor fristende det kan være. Gjevjons oppskrift på hvordan man på best mulig måte støtter kampen mot rasisme og for kvinnefrigjøring, er basert på lite kjennskap til feltet.
Gjevjon spør om hun er rasist om hun gir uttrykk for at Amal Aden, Maria Khan og Yusuf Kadra tar opp viktig problematikk. Nei, det gjør henne ikke til rasist. Disse kvinnene har bred politisk støtte, og å påstå at man blir kaldt rasist om man støtter deres virke er ingenting annet enn en hersketeknikk. Men det er bekymringsverdig at hun bruker den samme retorikken rasistene hun prøver å distansere seg fra bruker, “vi” og ”dem” retorikken er gjennomgående i innlegget, Gjevjon stiller følgende spørsmål «Er vi der at minoriteter styrer majoriteten med sitt rasismekort?» Så det er dette det handler om, hvem som styrer hvem? Med slik splittende retorikk bidrar Gjevjon til å skape en polariserende debatt snarere heller enn en samlet front mot undertrykkingen disse kvinnene møter.
Gjevjon tar opp rasisme ved å omtale det som et «kort». Men Rasisme er ikke et kort, det er for mange en realitet hver eneste dag. Når jeg blir spurt hvor jeg kommer fra, er svaret mitt alltid Kristiansand, på kav kristiansands-dialekt. Men det er aldri nok, hverken mitt svar eller min dialekt er nok til å si noe om hvor jeg kommer ifra. Det kreves alltid mer; hvor jeg ”egentlig kommer fra”, som en gjentakende bemerkning om at jeg ikke passer helt inn. Hvis man ønsker å starte en hyggelig samtale, bør Kristiansand være nok, eller? Gjevjon sin bagatellisering av minoritetspersoners opplevelse av rasisme kan komme av at hun selv ikke opplever belastningen det kan innebære.
Jeg ønsker ikke et flertallstyrrani hvor flertallet berammer fordi de er flertall. Jeg ønsker et demokrati hvor man engasjeres i åpen, faktabasert og ærlig debatt. Å snakke om «vi» og «dem» gagner ikke vårt samhold. Istedenfor å peke finger fra skyttergraven bør vi heller stå sammen mot de som undertrykker og begrenser andres frihet, enten de tar form som æreskultur eller rasisme.