Innlegget er skrevet sammen med Thor Inge Kufaas, psykolog.
I hundre år har vi inkludert. Kvinner fikk stemmerett. Unge (i alle fall ned til 18 år) fikk stemmerett. Samer skulle med. Innvandrere skulle med. Funksjonshemmede skal med. Homofile kommer ut av skapene og blir med.
Etter hundre år med inkludering gikk det norske folk til urnene og valgte en regjering som har segregering som sitt klareste politiske mål. De kaller det nye ideer og bedre løsninger, men det er et eldgammelt triks: segregering på grunnlag av økonomisk status. De som har penger skal få bedre løsninger. Bedre skoler, bedre helsetjenester.
Valgkampen var i beste fall uklar og utydelig. Det var noe med nye ideer og bedre løsninger, men vi fikk ikke helt taket på hva. Privatisere, men bare litt og på en snill måte. Skattelette for de rike, men bare slik at det blir bra for alle. Miljø, men ikke så mye at det kjennes på lommeboka eller vår personlige frihet.
Det norske folk stemte på noe nytt og uklart. Det gamle var litt kjedelig og nå er vi såpass rike og vi har det så godt at vi har råd til å stemme på noe vi ikke helt vet hva er, men som høres fint og nytt ut. Hva fikk vi? Vi fikk læringsliv som i første omgang består av å sette krav og skape usikkerhet og nederlag blant allerede tynte elever og lærere. Privatisering av skoler uten at vi helt forstår hvem som tjener på det. Skattelette til rikinger som skaffer folket arbeidsplasser, men ikke ei lønn å leve anstendig av.
Vi har en regjering som vil forby tigging, men tillate kjøp (og dermed salg) av sex, forstå det den som kan. Vi har en statsleder som vil gi en liten gruppe fastleger rett til å legge sin samvittighet og ideologiske overbevisning til grunn og nekte kvinner henvisning til abort, men ikke tillater at hennes egne partifeller legger sin egen samvittighet og overbevisning til grunn når de avgir sine stemmer i Stortinget. Vi har en barne- og inkluderingsminister som ikke mener det hun sier og (heldigvis) ikke sier det hun mener. Ingen sier noe om fattigdom. Ingen sier noe om miljø.
For noen uker siden traff en av kronikkforfatterne noen gamle studievenner fra Blindern. De kommer fra hele verden, og de var desillusjonerte. De kom til Norge midt på nittitallet og ser at det Norge de beundret fra hjemlandene sine og elsket så høyt at de bosatte seg her, det Norge som gikk foran med ansvar og fellesskapsløsninger, det Norge er i ferd med å forsvinne. Var det sånn at fellesskapsløsningene virkelig bare gjaldt så lenge vår egen lommebok ikke var tjukk nok? Ble oljeformuen så stor at vi ikke lenger trenger hverandre?
Med jevne mellomrom hyler noen om at velferdsstaten er truet. Sannheten er at det er verken fattige, innvandrere eller eldre som truer velferdsgodene våre. Noen av oss, ikke alle, men mange nok, har det nå så godt at vi tror vi ikke lenger trenger fellesskapet. Noen av oss har glemt at inkludering og fellesskap er en viktig verdi som gjør at hvert enkelt individ får maksimere sine ressurser og nå sine mål og gjennom det bidra til fellesskapets totale styrke og ressurs. Får man ikke delta, kan man heller ikke bidra. Det totale fellesskapet, alle inkludert, kan ikke annet enn å tape på segregering skapt av konkurranse mellom lommebøker.
100 år med inkludering, 100 dager med Solbergs segregering. Dessverre er det lettere å bygge ned enn å bygge opp.