Nyheter

Skal vi tilbake til normalen?

Vi savner den. Men hverdagen før korona var en hverdag som ikke kan fortsette.

Bilde 1 av 2

Mens de første vaksinasjonssprøytene settes, går vi inn i et nytt år med forventninger og uro. Jeg tror de fleste av oss kjenner oss igjen i Erna Solbergs ønske og mål om å «ta hverdagen tilbake». For livet består i stor grad av hverdager, og nå midt i nedstenging og andre smittetiltak, ser vi at hverdagen langt fra er så grå som den ofte framstilles.

Samtidig vet vi at hverdagen før korona også var en hverdag som ikke kan fortsette. Vi kan ikke sette ny fart på utslippene av klimagasser, vi kan ikke la lange flyreiser igjen bli en del av hverdagen. Bilkøene til og fra arbeid morgen og kveld er også en del av hverdagen som vi bør legge bak oss. Kanskje ser vi at den sosiale kontakten, venner, familie, klemmer og kyss er noe vi savner mer enn kjøpesenteret og treningssenteret. Kort sagt: vi skal tilbake til hverdagen, men ikke nøyaktig den hverdagen vi hadde før pandemien.

Kanskje kan treningssenteret med sine tredemøller være et bilde på den delen av hverdagen vi ikke ønsker tilbake, og på det samfunnet som vi både må og innerst inne ønsker å endre: arbeide – kjøpe, arbeide mer – kjøpe mer, arbeide enda mer – kjøpe enda mer osv. De store historiene, enten det var helstøpte politiske ideologier eller religioner, er døde for de fleste av oss. Forbrukersamfunnet, den siste ideologien, med dets rovdrift på mennesker og natur, fyller oss mest med tomhet. Vi savner mening – den må vi skape i hverdagen.

Forfatteren Albert Camus tok fatt i den gamle myten om Sisyfos, kongen som var dømt til evig å rulle en stein opp på en fjelltopp, se den rulle ned på den andre siden, og så rulle den opp igjen. Han avslutter sitt essay «Myten om Sisyfos» med ordene: «Man må forestille seg Sisyfos lykkelig». Camus’ senere forfatterskap kaster lys over denne paradoksale avslutningen. Sisyfos er lykkelig fordi han skaper en mening i en meningsløs verden. I romanen «Pesten» og essayet «Opprøreren» forklarer Camus at vi kan skape mening – ikke gjennom såkalt store fortellinger – men ved å ta utgangspunkt i at vi rett og slett vil leve – altså i hverdagen.

Det er er denne holdningen som gjør det mulig for menneskene i romanen «Pesten» å gjennomleve de prøvelsene sykdommen utsetter dem for. En samtale mellom to av romanens hovedpersoner, Tarrou og legen Rieux, forklarer hva som motiverer arbeidet for å komme seg gjennom pesten: «– Og så, Tarrou, sa han, hva er det som får deg til å bry deg med alt dette?

– Jeg vet ikke. Moralen min kanskje.

– Og hvilken?

– Forståelsen».

Det opprøret mot død og lidelse som de to representerer, finner sin begrunnelse i en kjærlighet til livet som ikke kan begrenses til en selv: «Individet er altså ikke alene den verdien han vil forsvare. (...) I opprøret overgår mennesket seg i den andre», skriver Camus i «Opprøreren». For Camus er det livet selv, det å være, som skaper mening, ikke å ha, slik det nok er vanlig i vårt kultur. Å være stiller oss i en likeverdig posisjon overfor andre, mens å ha dreier seg om dominans, underordning og undertrykking.

Legen, teologen, musikeren og filosofen Albert Schweitzer kom fram til samme konklusjon som sin navnebror. I boka «Du skal bygge opp» prøver han å bygge opp en positiv etikk i en verden som i seg selv ikke er etisk (boka ble utgitt i 1923, fem år etter første verdenskrig): «Etikken vokser frem av samme rot som verdens- og livsbejaelsen». Her lanserer han uttrykket ærefrykt for livet i alle dets former. En god pekepinn for hvordan vi må handle i en tid da vi føler ansvar ikke bare for våre medmennesker, men for våre medskapninger i form av dyr og planter, ja for hele den levende verden. «Jeg er liv som vil leve, midt i liv som vil leve» – så komprimert kan Schweitzers etikk uttrykkes.

Tanken om å skape mening ved å strekke seg utover seg selv, i samfølelse med andre (men uten å fornekte seg selv), finner også vi hos 1600-tallsfilosofen Baruch Spinoza. Gjennom sitt hovedverk Etikken forklarer han hvordan vi bare kan utvikle oss som mennesker ved å finne vår egentlige natur, som en del av en større helhet, som ikke er noen religion eller filosofisk system, men menneskene vi lever sammen med. Vi må frigjøre oss fra det som begrenser og svekker oss: «Fornuften krever ikke noe som strider med Naturen; den krever altså at hver enkelt elsker seg selv, at han finner det som er nyttig for seg, og at han attrår alt det som virkelig fører mennesket mot større perfeksjon». For å handle fritt må man innse at «den sanne egoisme først sørger for å styrke sine omgivelser, øke eksistenskraften hos andre og i naturen» (Guttorm Fløistad om Spinoza).

Hva har disse tre å si oss i 2021? At målet ikke kan være å løpe fortere enn alle andre på tredemøllen. At vi i større grad motiveres av å skape mening i livet vårt enn av konkurranse og streben etter å forbruke. At den innovervendte individualismen som markeds- og konkurransesamfunnet dyrker fram, er innsnevrende og ødeleggende både for den enkelte, for samfunnet og den naturen vi er en del av.

Kjærlighet til livet, opprør for å forsvare det, empati med alt levende. Dette er naturligvis ikke noe konkret politisk program for en verden i krise, men det kan være et godt utgangspunkt for å skape en god hverdag, en framtid som vi har lyst til å leve i.

Mer fra Dagsavisen