Fredrikstad

Finnes tilgivelse for politikere?

Bilde 1 av 2

I evangeliet etter Johannes finner vi fortellingen om kvinnen som var tatt på fersk gjerning i å ha begått ekteskapsbrudd. Jesus befant seg på Tempelplassen i Jerusalem der han underviste folket som hadde samlet seg rundt ham, da fariseerne og de skriftlærde kom med kvinnen for å teste Jesus. Moses hadde påbudt dem å steine slike kvinner, men nå ville de vite hva Jesus mente. Jesus bøyde seg ned og skrev noe i sanden med fingeren. Vi vet ikke hva, kanskje tegnet han bare noen streker mens han vurderte hva han skulle svare de rettroende.

Mens Jesus sto bøyd mot sanden, gjentok fariseerne og de skriftlærde spørsmålet. De ville ha svar! Da reiste Jesus seg opp og svarte: Den som er ren, kast den første sten! «Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først», ifølge historien. Da Jesus var alene igjen med kvinnen sa han: «Heller ikke jeg fordømmer deg.» Og han la til: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Svaret Jesus ga til fariseerne og de skriftlærde – datidens religiøse og moralske voktere – skjærer sylskarp gjennom fordømmelsen og peker direkte på tilgivelsens storhet.

Flytter vi oss fra Bibelens fortelling til virkelighetens verden, vet vi at mange handlinger har en så ødeleggende konsekvens for andre mennesker at de er vanskelig å tilgi. Vi kan hevde at hevngjerrighet ikke bringer livet fremover, men når mennesker hver dag blir minnet om at de har vært utsatt for andre menneskers svik, hvilken rett har vi da til å fremholde at de må vise tilgivelse? Men vi utfordres hver dag – både på det personlige og samfunnsmessige plan – av oppfordringen om å tilgi. Er tilgivelsen virkelig uten grenser? Dessuten er det grader både av umoral og straffbare gjerninger.

Akkurat nå vil mange mene at kvinnene som forlot Norge for å slutte seg til IS-regimet – som omtales som det verste terrorregimet verden har sett – ikke skal få muligheten til å returnere til Norge fordi sviket ble for stort og sikkerhetsrisikoen blir for alvorlig. Men skal mangel på tilgivelse få som konsekvens at også kvinnenes dypt traumatiserte barn – som er født og har levd sine første år blant kuler og bombenedslag – heller ikke skal få komme til Norge? Her stilles vi over for moralske utfordringer, som dessuten fort kan bli utnyttet politisk.

Et sammensatt spørsmål er om politikere som har begått moralsk uakseptable handlinger eller kanskje til og med straffbare handlinger, skal få tilgivelse slik at de kan fortsette i politikken etter at de er ferdig med noen strafferunder i partiet? De senere år har vi dessverre fått eksempler på at stortingsrepresentanter har satt seg selv og sitt parti i en posisjon som svekker tilliten til politikerne – og særlig vervet som stortingsrepresentant. Bryter vi spørsmålet ned på det personlige planet, vil det moralske imperativet om å tilgi ha stor gyldighet, men mennesker som er valgt til nasjonens høyeste tillitsverv, står ikke bare ansvarlig for sin personlige moralske vandel, men må også opptre slik at de verner om respekten for det tillitsvervet de er valgt til. Det finnes mennesker – og ikke bare politikere – som befinner seg i utsatte posisjoner der respekten for stillingen må overgå den personlige interessen.

I Østfold fikk stortingsrepresentant Ulf Leirstein fra Fremskrittspartiet offentlighetens kritisk blikk rettet mot seg da det ble kjent at han hadde sendt en PDF med pornografisk innhold til en 15-åring og sms-meldinger der han foreslo trekantsex med seg selv, en 15 år gammel FpU-gutt og en kvinne i 30-årene. Ifølge NRK 12. januar 2018, understreker kvinnen som fikk tilbudet fra Leirstein at den da mindreårige gutten aldri ble med på trekantsex, og gutten selv understreker overfor NRK at han aldri hadde sex med Leirstein. Leirstein trakk seg umiddelbart fra alle verv i partiet, men dukket opp som ordstyrer på Viken Fremskrittspartis årsmøte, noe flere Frp-ere reagerte på. Senere har partileder Siv Jensen – i en mail til Dagbladet 28. februar – sagt at hun ikke vil mene noe om Ulf Leirstein kan nomineres på nytt, etter at lokallagsledere i Østfold Frp har sagt til Klassekampen 27. februar at de ikke ser noen grunn til at Leirstein ikke skal kunne bli vurdert til stortingsnominasjon i 2021. «Jeg har tillit til at fylkeslaget vurderer selv», skriver Frp-lederen i en sms til Dagbladet. Selv sier Leirstein til Moss Avis: «Straffen jeg fikk for et år siden er et tilbakelagt stadium. Hvis man blir dømt for noe, må man sone. Jeg er ikke dømt for noe, men jeg har fått en straff i partiet, og den har jeg tatt.»

Leirsteins uttalelse refererer seg til partiet, men ikke til vervet som stortingsrepresentant. Ulf Leirstein og Fremskrittspartiet er åpenbart interessert i å avslutte saken så raskt som mulig med hensyn til den kommende stortingsnominasjonen. At Ulf Leirstein og Erlend Viborg og deres krets har dominert nominasjonsmøtene i flere år, er den eneste forklaringen på at Fremskrittspartiet har kunnet nominere to menn fra samme Østfold-by på topp. En slik nominasjon strider mot all «nominasjonslogikk».

Tilgivelse er et vanskelig begrep å forholde seg til. Det er vanskelig å snakke og skrive om det, fordi det ofte berører mennesker personlig, og fordi vi selv vet at vi ofte kommer til kort. Ingen er ufeilbarlige og ikke ønsker vi oss politikere som ikke har levd et liv på godt og vond. De ufeilbarlige glansbildene kan både ha manglende erfaring og manglende empati. Men for vårt demokrati er tilliten til Stortinget som institusjon og vervet som stortingsrepresentant, helt avgjørende. Det er et hensyn som må gå foran alle personlige hensyn og foran partienes særinteresser.

Mer fra Dagsavisen