Warren stormer fram

NEW YORK (Dagsavisen): De aller fleste tar for gitt at Hillary Clinton blir demokratenes presidentkandidat i 2016. Men Elizabeth Warrens utrettelig kamp for bedre regulering av finansindustrien får stadig høyere heiarop. Senatoren fra Massachusetts har lenge vært populær på venstresiden i det demokratiske partiet, men de siste ukene har stadig flere rykket ut med støtte til Warren.

Økt sjanse

- Dette er Elizabeths Warrens øyeblikk, sier Ben Wikler, ledere i den progressive interessegruppa MoveOn, som ønsker Warren som presidentkandidat i 2016

Kommentator David Brooks i the New York Times tror hun kan bli demokratenes presidentkandidat i 2016.

- Selv for de av oss som er grunnleggende uenige med henne, er det klart at hun har økende sjanse for å bli nominert, skriver Brooks.

Elizabeth Warrens personlige historie har formet henne som politiker, skriver hun i boka «A Fighting Chance», som kom ut i år. Warren ble født i 1949 og vokste opp i Oklahoma, i USAs kristenkonservative Midtvest. Da hun var 12 år ble faren syk og mistet den trygge snekkerjobben som hadde brøfødt familien på fire. Moren tok en butikkjobb med minstelønn for å redde huset. Hennes tre brødre vervet seg alle til militæret, og hun forteller ofte om følelsen av økonomisk usikkerhet som preget familiens dagligliv. Det er også et av hennes viktigste politiske budskap, som har gjort henne til en favoritt på venstresida.

Som medlem av Senatets bankkomité, er Elizabeth Warren kjent for å gå i strupen på finansindustrien og politikere i Washington som ikke klarer eller vil regulere Wall Street, etter den omfattende finanskrisen i 2008.

Venstresidas rockestjerne

For tilhengerne hennes er hun en ny type progressiv politiker som har potensial for virkelig å endre Washington DC. For Warrens fiender, er hun en farlig populist. Da hun stilte til valg som senator, brukte amerikansk høyreside store ord med sine advarsler mot den tidligere jussprofessoren.

- Ingen annen kandidat representerer en større trussel mot fri konkurranse enn professor Warren, sa lederen av USAs handelskammer kalte henne en trussel mot kapitalismen.

Men Warren vant likevel, etter flere år i USAs forbrukerombud, der hun også ble en profilert forkjemper for amerikanske forbrukere mot store selskaper.

Med sine skarpe og engasjerte innlegg i USAs Kongress, ofte rettet mot den mektige finansindustrien, har hun blitt en slags rockestjerne på venstresida i amerikansk politikk.

«Sheriff Warren»

Hun blir kalt Sheriff Warren for sin utfordring av Wall Street, og appellerer til en voksende gruppe demokrater som er skuffet over Barack Obama, og bekymret over Clintons moderate tone.

Når Warren snakker om behovet for bedre kår for lavtlønnede og middelklassen, har hun en økende andel demokrater med seg. I 2001 sa 51 prosent av demokratiske velgere at de var misfornøyde med storselskapers økende makt. Ti år senere sa 79 prosent det samme. Ifølge en meningsmåling utført av NBC og the Wall Street Journal i november, sier nå 58 prosent av demokratene at de mener USAs økonomiske og politiske system virker mot deres interesser.

Forrige fredag skrev over 300 personer som jobbet for Obama i 2008 og 2012 et brev til Warren, der de ber henne stille i 2016. «Økt økonomiske ulikhet er vår tids største utfordring. Vi ønsker en som vil kjempe for arbeidende familier og mot bankene på Wall Street (…) som ødela USAs økonomi», skriver de.

Nok er nok

Warren giftet seg ung, og fikk to barn med mannen Jim Warren, som hun skilte seg fra etter ti år. Hun tok etter hvert en mastergrad i forretningsjuss fra eliteuniversitetet Harvard, før hun endte opp i Washington DC. Svigerinnen hadde ikke helseforsikring og døde av brystkreft, en erfaring Warren har tatt med seg i politikken.

Selv sier Warren at hun ikke vil stille som presidentkandidat. Det betyr ikke at hun ikke kommer til å gjøre det.

I dag har det demokratiske partiet tre ledere: President Obama, som ikke kan stille igjen; Clinton, som er etablissementets etterfølger og Warren, hvis rolle er vanskelig å definere, men enda vanskeligere å ignorere, skriver John Cassidy i magasinet the New Yorker.