Vestens nye Syria-strategi

RAMALLAH (Dagsavisen): Da president Assads brutalitet ble kjent for verden i 2011, krevde USAs president Barack Obama, sammen med store deler av Vesten, at den syriske lederen skulle trekke seg. Hvorfor har pipa fått en annen lyd?

To kriger

Tidlig i desember fikk Vesten en vekker fra det nordlige Syria like ved grensen til Tyrkia: Væpnede menn med tilknytning til al-Qaida-inspirerte grupper stormet militærbaser til den vestlig-støttede Frie Syriske Armeen (FSA). To opposisjonsgrupper, som begge kjempet mot regimet, lå plutselig i krig.

Med ett var Vestens Syria-strategi i ruiner. USA, Storbritannia, Frankrike og andre hadde håpet at det var tilstrekkelig å støtte FSA for å sikre regimeskifte i Syria. Men nå var de mer moderate opposisjonsgruppene regelrett blitt overkjørt av ekstreme islamister som vil opprette et fundamentalistisk styre i landet.

Selv general Salim Idriss, en avhoppet syrisk offiser som skulle virkeliggjøre Vestens håp, var bekymret.

- Islamistene, med tusener av krigere i sine rekker, utgjør en alvorlig fare for Syrias framtid, sa generalen.

Først ble det rapportert at selv Idriss måtte flykte fra islamistene, men dette ble senere avvist.

USA trakk imidlertid raskt sine konklusjoner. Samme dag besluttet Washington å stoppe materiell støtte som ble brakt fra Tyrkia over grensen til opposisjonsgruppene. For nå var det klart at det ikke var en, men to kriger som utspiller seg i Syria. En mellom opposisjonen og regimet, og en annen mellom islamistene på den ene siden, og opposisjonsgruppen FSA og regimet på den andre.

Nye stemmer

Samtidig vokste stemmene i Washington som forfekter at Assad, diktatoren ansvarlig for borgerkrigen og en flyktningkrise som involverer rundt åtte millioner syrere, kanskje tross alt er det beste alternativet for Vesten. Al-Qaida-aktivistene blir ansett som farligere.

- I Syria må vi venne oss til ei framtid som skal inkludere Assad, sier Ryan Crocker, en tidligere amerikansk ambassadør i Damaskus. - Uansett hvor forferdelig han er, er det noen som er enda verre, sier diplomaten til New York Times.

En etterretningskilde i London sier til den britiske avisen The Independent at det nå plutselig er avgjørende at Assads regimestyrker består og ikke blir slått ut. Styrkene vil nemlig være nødvendige i den framtidige kampen mot islamistene. Frykten er et resultat som i Irak og Libya, der kaos overtok idet regimestyrkene gikk i oppløsning. Så etter tre år har Vesten altså i det stille snudd sin Syria-strategi bortimot 180 grader, en heller dramatisk kursendring.

Også rent taktisk har Vesten gjort seg avhengig av Assads overlevelse. Etter at regimet hadde brukt kjemiske våpen mot sin egen sivilbefolkning i september, ble USA og Russland enige om en avtale om å ødelegge landets masseødeleggelsesvåpen. Men for å gjennomføre avtalen må verdenssamfunnet nå samarbeide med Assad, den tidligere utstøtte lederen. Ødeleggelsen av våpnene er ventet å fortsette langt inn i 2014.

Trenger Assad

Vesten har altså havnet i et avhengighetsforhold til diktatoren som er ansvarlig for den største flyktningkrisen verden har sett de siste tiårene. Det trengte ikke å ende slik. Da den arabiske våren spredte seg til Syria i april 2011, startet det hele med fredelige og ikke-voldelige demonstrasjoner mot regimet. Det var faktisk barn som utløste protestene - i landsbyen Daraa sør i landet - der de skriblet regimekritisk graffiti på husvegger.

Fra første stund søkte Assad å brutalisere protestene. Han framstilte demonstrantene som ekstreme islamister, noe som i de dager ikke var tilfellet. Det var først etter at vestlige regjeringer ikke var villige til å hjelpe de forsvarsløse demonstrantene, at utenlandske muslimer inkludert vestlige, lot seg mobilisere i den islamistiske kampen. I dag blir islamistene ofte finansiert av Saudi-Arabia og Kuwait.

Islamske ekstremister

På mange måter er det ikke to, men tre kriger som utspiller seg i Syria. For nå spiller også det regionale elementet inn for fullt. De sunniarabiske statene som Saudi-Arabia og Kuwait ønsker å begrense innflytelsen til sjiamuslimske Iran, som støtter Assad. De sunniarabiske statene som formelt er nære allierte av USA, har brutt med Washington og fører sin egen politikk, delvis i protest mot det de anser som amerikanernes store «svik» av en annen alliert, den avsatte egyptiske presidenten Hosni Mubarak.

Samtidig lurer nok en dimensjon i bakgrunnen: Under krigen mot Sovjetunionen i Afghanistan på åttitallet, reiste tusentalls frivillige fra Midtøsten for å hjelpe sine trosbrødre i Kabul. Mange av disse kom så hjem og utgjorde kjernen av de nye ekstreme islamistiske gruppene i Midtøsten. Land i Vest-Europa har begynt å frykte dagen da lokale islamister vender hjem fra kampene i Syria.

I mellomtida fortsetter kampene uavbrutt. De siste dagene har det syriske flyvåpenet bombet nabolag i storbyen Aleppo, og titalls mennesker har mistet livet. Samtidig skal islamister ha innledet angrep mot baser der kjemiske våpen blir lagret.

22. januar skal regimerepresentanter og deler av opposisjonen møtes i Genève til fredsforhandlinger.