Verdens atomvåpen 70 år etter

– Det er gode nyheter og det er dårlige nyheter, sier Shannon Kile når han vurderer status for verdens atomvåpenbeholdning.

Han er seniorforsker ved Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI), og leder instituttets program for kontroll med atomvåpen.

– Det er langt færre atomvåpen i verden i dag enn mot slutten av den kalde krigen. Det er viktig. Problemet er at ingen av dem som har atomvåpen i dag vil kvitte seg med dem, og de har alle styrket posisjonen atomvåpen har i forsvarsstrategiene deres, sier han.

– Delvis suksess

70 år etter at bombene «Little Boy» og «Fat Man» ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki har ni land (se fakta) et samlet arsenal på totalt 15.850 atomvåpen, ifølge tall fra SIPRI. Tallet synker år for år, men saktere og saktere – og alle verdens ni atommakter oppgraderer og moderniserer arsenalene sine.

– Trenden er at vi får færre, men nyere atomvåpen, sier Kile.

Det viktigste rammeverket for kontroll med atomvåpen er den internasjonale ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1970 (se fakta). Den har tre hovedformål: ikke-spredning, stadfesting av retten til fredelig bruk av kjernekraft, og avvæpning.

Kile mener avtalen har vært en suksess når det gjelder de to første.

– Problemet er bare at avtalen også har et avrustningselement, hvorunder de fem godkjente atomvåpenmaktene forplikter seg til å avruste. Der har det vært lite fremskritt, sier han.

Avtalen blir oppdatert etter samtaler med de 190 medlemslandene hvert femte år, nå sist i sommer. Da skjedde det lite hva gjelder avvæpning.

– NPT-regimet har tapt mye tillit, det er en slags legitimitetskrise. Nå ser vi ting skje utenfor NPT-rammeverket, og jeg tror det er en erkjennelse av at NPT-rammeverket ikke har levert når det gjelder avrustning, sier Kile.

Representanter fra flere land jobber nå sammen med en rekke organisasjoner for å få på plass et totalforbud mot atomvåpen. Disse møttes sist i Wien i fjor, men arbeidet framover er usikkert.

Usikkerhet

– Atomvåpen er og blir en form for valuta når man måler makt og prestisje internasjonalt. Det er også sett på som militært viktig på grunn av den avskrekkende effekten det har, sier Kile.

For geopolitisk sikkerhet er en viktig grunn til at mange tviholder på arsenalene sine: Land som føler seg utsatt, må kompensere. Dette gjelder særlig land med dårlige forhold til USA, eller med militært mektige naboer.

Kile tar Nord-Korea som eksempel, som er det siste tilskuddet i «atomvåpenklubben». Siden Korea-krigen tok slutt i 1953, er landet fremdeles teknisk sett i krig med både USA og Sør-Korea. USA har 28.500 soldater i Sør-Korea og nesten 50.000 i Japan, i tillegg til flere baser andre steder i Øst-Asia.

– Nord-Korea ser på seg selv som veldig utsatt, sikkerhetsmessig, og fullstendig omgitt av en fiendtlig makt. Da blir atomvåpen en garanti, sier Kile

Irak og Libya

Nyere historie har også gjort at enkelte land tenker seg om flere ganger før de gir slipp på atomvåpnene sine, mener Målfrid Braut-Hegghammer ved Universitetet i Oslo.

– At for eksempel Irak og Libya avviklet sine atomvåpenprogram var bra. Men enden på deres kjernevåpenprogram kan ha gitt andre land mer motivasjon til å holde på dem, sier hun.

Irak avviklet sitt atomvåpenprogram på 1990-tallet under oppsyn av FN, og Libya ga opp sine atomvåpenambisjoner i 2003. Noen år senere ble landenes lederskap styrtet med hjelp av vestlige militære intervensjoner. Med dette i mente kan det være vanskelig å overbevise ledere i atombevæpnede land om å gi fra seg det de ser på som en garanti for egen makt.

Løsningen

At verden gir sikkerhetsgarantier til land som Nord-Korea, kan være en del av løsningen. Både Sør-Korea og Japan har vurdert å skaffe seg atomvåpen, men har lagt det på is delvis fordi de allerede er omfattet av et solid amerikansk militært sikkerhetsnett.

– Men det kan ikke være en løsning på lang sikt, fordi det krever at garantiene kommer fra en atommakt, sier seniorforsker Kile ved SIPRI.

Hvis målet på sikt er at ingen skal ha atomvåpen, må trygghetsfølelsen derfor være basert på tillitsbygging, mener han. Å bygge den typen tillit vil ta lang tid.

Han mener det viktigste man kan gjøre, er å jobbe langsiktig for et juridisk bindende rammeverk som stigmatiserer atomvåpen.