Venter på anerkjennelse

I dag er det 100 år siden Det osmanske rikets folkemord på kristne armenere. Mellom 800.000 og 1,5 million mennesker ble brutalt drept i årene 1915-1923, enten i regelrette massakrer, eller de mistet livet i massedeportasjoner og dødsmarsjer til fots gjennom ørkenen.

I den armenske hovedstaden Jerevan i dag er det ventet at mange tusener vil legge ned blomster på minnesmerket Tsitsernakaberd. For armeneren Karen Jenderedjian (60) og familien er det en årlig tradisjon å hedre de døde her. Som de fleste armenske familier er hans egen historie preget av folkemordet. Massakrene førte slekta på flukt og den er nå spredt til Østerrike, Frankrike, Russland, Argentina og Canada.

– Min bestemor sa alltid at tyrkerne drepte oss og tyrkerne reddet oss. De tyrkiske naboene hjalp henne å gjemme seg og senere flykte, sier Jenderedjian til Dagsavisen.

Ordstrid

Startdatoen for hendelsen settes til den 24. april 1915 da det osmanske lederskapet arresterte over 200 fremstående armenske intellektuelle og ledere.

Deretter ble det gitt ordre om å deportere armenerne til øde områder i dagens Tyrkia og Syria. De enorme folkemengdene skulle transporteres til fots, og mange døde på veien gjennom ørkenen.

100 år etter er Armenia i konflikt med Det osmanske rikets etterfølger, Tyrkia, om massedrapene kan kalles et folkemord eller ikke. Det er bred enighet blant historikere og folkerettseksperter om at det var systematiske drap på armenerne. Men Tyrkia avviser dette og framhever at det ble begått overgrep på begge sider og at antallet døde var utilsiktede konsekvenser av deportasjonsprosessen.

Les også Lars West Johnsens kommentar: Arvesyndere i sommersol 

Viktig med anerkjennelse

For Karen Jenderedjian gjør ordstriden med Tyrkia vondt. Bestemoren flyktet fra Tyrkia i 1920 gjennom Syria, Libanon og Hellas før hun fem år senere kom til Armenia og startet et nytt liv. Men hendelsen preger fortsatt livet, forteller han.

– Det er mitt blod, jeg kan ikke fornekte min egen historie.

Jenderedjian er biolog og jobber tett med tyrkiske kolleger. Han har også gode tyrkiske venner, og bærer ikke nag til dagens Tyrkia. Likevel er det viktig at myndighetene anerkjenner massakrene som et folkemord.

– For meg personlig er det viktig at drapene på mine forfedre blir anerkjent, sier han.

– I tillegg er det viktig for begge landenes regjeringer. Vi er naboer, et bedre forhold er bedre for alle.

Kollektivt traume

Forsker Pål Skedsmo ved Fridtjof Nansens Institutt har besøkt Armenia flere ganger. Han sier det er flere grunner til at forholdet mellom Armenia og Tyrkia er vanskelig. Naboene har i dag ingen diplomatiske forbindelser.

Striden om folkemordet er en viktig forklaring, men konflikten om landområdet Nagorno-Karabakh spiller også en sentral rolle. Armenerne i Nagorno-Karabakh kjempet for løsrivelse fra Aserbajdsjan på begynnelsen av 1990-tallet. Det ble våpenhvile i 1994, men konflikten er fortsatt uløst.

Aserbajdsjan og Tyrkia er nære allierte og Tyrkia står derfor på Aserbajdsjans side og har stengt grensen til Armenia.

– Det er blitt gjort forsøk på å bedre forholdet mellom Armenia og Tyrkia, uten at dette har ført fram, sier Skedsmo.

Tyrkias forrige president Abdullah Gül ble den første tyrkiske statslederen som besøkte Armenia da han i september 2008 dro for å se VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom de to landene. Tyrkia vant 2-0, og «fotballdiplomatiets» forsøk på å bedre forholdet strandet.

For armenerne er hendelsene for 100 år siden et kollektivt traume som fortsatt preger deres oppfattelse av seg selv.

– Armenia har en historisk erfaring med å føle seg truet fra mange kanter. Det spiller fortsatt inn i dag og kan forklare hvorfor Nagorno-Karabakh er så viktig for armenerne. Det er en av få seire de har å vise til, det gir de ikke lett fra seg, sier Skedsmo.