Slik var Castros liv

– Dere kan dømme meg, men historien vil frikjenne meg. Slik avsluttet den da 26 år gamle Fidel Castro sin forsvarstale etter en mislykket oppstand i 1953. Juryen vil fortsatt trenge tid før historiens dom kan felles.

Cubas innbyggere har hatt tid til å forberede seg på patriarkens og revolusjonslederens bortgang. Han har sjelden vist seg offentlig de siste årene. De få gangene han har gjort det, har folk fått se en gammel, krokrygget mann med hvitt skjegg, som må ha hjelp til å gå.

Hans yngre bror Raúl overtok styringen da Fidel Castro ble syk i 2006 og ble formelt valgt til president i 2008. Kanskje fortsatte storebror Fidel en stund som en slags sjuende far i huset, men utad støttet han opp om lillebrorens reformkurs.

To ansikter

Historiens dommere har en lang merittliste å ta av. Cubas leder gjennom to generasjoner har både vært en karismatisk og nytenkende revolusjonsleder, og en forstokket motstander av reformer.

På den internasjonale arena markerte han seg som beinhard motstander av nykolonialisme og rå markedsliberalisme. Samtidig var han lojal støttespiller for betongsosialistene i Moskva fram til Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1990.

Fidel Castro har hatt enorm status i brede lag i Latin-Amerika, som en av de få som våget å utfordre storebror i nord, USA. Han har vært en stein i skoen for elleve amerikanske presidenter og har overlevd både invasjons- og attentatforsøk. CIA har gjort over 600 forsøk på å ta den cubanske lederen av dage, ifølge cubanske kilder.

Samtidig har han vært vitne til at titusenvis cubanere har rømt til erkefienden USA.

Ung revolusjonær

Fidel Castro Ruz ble født 13. august 1926, som sønn av en velstående spansk innvandrer. Som ung jurist kom han tidlig med i revolusjonært arbeid, rettet mot militærdiktatoren Fulgencio Batista, generalen som ifølge de revolusjonære hadde gjort Cuba til lydrike, kasino og horehus for USA.

I 1953 sto Fidel Castro i spissen for angrepet på militærleiren Moncada i Santiago, øst på Cuba. Oppstanden mislyktes, og Fidel Castro ble dømt til 15 års fengsel. Han ble benådet etter to år, og reiste til Mexico, der han organiserte den revolusjonære 26. juli-bevegelsen. Den unge argentinske legen Ernesto Che Guevara var blant dem som sluttet seg til bevegelsen.

Styrtet diktatoren

Med drøyt 80 revolusjonære om bord seilte den lille skuta «Granma» mot Cuba i desember 1956. Men hele revolusjonen holdt bokstavelig talt på å havarere i fjæresteinene. De ble oppdaget av Batistas soldater, båten forliste, og bare tolv mann klarte å komme seg i sikkerhet i Sierra Maestra-fjellene. Blant dem var Fidel Castro selv, broren Raúl og Che Guevara.

Bare den mest ukuelige optimist kunne da drømme om at denne lille gjengen et par år etter skulle stå i spissen for en seierrik revolusjon. Men det gjorde de. Revolusjonen fikk oppslutning og vokste. Første nyttårsdag 1959 marsjerte en triumferende Fidel Castro inn i Havana i spissen for sin skjeggete geriljahær.

Erkefienden USA

Castro la seg tidlig ut med USA, da han nasjonaliserte USA-eide forretninger og eiendommer. Men USAs langvarige blokade og jevnlige sabelrasling overfor Cuba, snarere styrket enn svekket Castros regime, mener mange eksperter. Blokaden fikk skylda for det meste som gikk galt i økonomien, og truslene fra USA ble også brukt som begrunnelse for knebling av opposisjonelle og andre brudd på menneskerettighetene.

For fattigfolk på Cuba hadde revolusjonen udiskutable positive følger. Landet fikk et sosialt sikkerhetsnett, og et helse- og skolevesen som var enestående i regionen. Fattigdommen ble smurt relativt jevnt utover. Åpenbart underernærte barn er et vanlig syn i andre land i regionen, men ikke på Cuba.

Sliten revolusjon

Revolusjonen på Cuba hadde entusiastisk tilslutning fra det store flertall cubanere, og var en inspirasjonskilde for venstreradikale i resten av Latin-Amerika, i Europa og i andre deler av verden.

Men revolusjonen gikk i stå. Økonomien stagnerte, entusiasmen kjølnet og befolkningen gikk trøtt.

Først da president Barack Obama og Raul Castro i all stillhet ble enige om å normalisere forholdet, så cubanerne at det lysnet i horisonten. Selv om de fortsatt sverger til sosialisme, gravlegger de nå langt på vei revolusjonen sammen med Fidel Castro. (NTB)