Verden

Skoledagen følger bomberytmen

Ingen vinduer, ingen skarpe deler, ingen utelek. I Aleppo må barn og lærere skjermes for bomber. – Men barna elsker skolen, sier Marcell Shehwaro.

Bilde 1 av 4

Hvordan drive en skole i en by som stadig bombarderes fra lufta? Der skoler ikke treffes tilfeldig, men derimot er nøye utvalgte mål fra regimets side som en del av strategien?

I Aleppo risikerer barna og lærerne hver eneste dag livet på skolen.

– Først var vi naive, selv om vi visste at regimet var fælt. Vi trodde det ikke var mulig at skoler skulle bli angrepet. Ingen kan gjøre det! Så kom det første angrepet, så det andre. Etter hvert ble det en vane, forteller Marcell Shehwaro fra Aleppo nord i Syria.

Hun leder organisasjonen Kesh Malek, som nå driver fem ulike skoler i Aleppo, byen som er delt mellom opprørskontrollerte og regimekontrollerte områder.

Les også: Syria skaper 
regional frykt

Ingen spisse ting

Hvor utsatt de opprørskontrollerte områdene i Aleppo er, blir tydelig når Shehwaro forteller hvilke hensyn som må tas for å etablere en skolehverdag for barna i byen.

Kesh Maleks skoler har ikke skolegård – det er for farlig for barna å leke ute. De har ingen vinduer eller skarpe gjenstander som kan forårsake skade dersom bygningen blir bombet.

– Vi har ingen klokker på veggene, for eksempel. Vi har heller ikke ingen trekantlinjaler, forteller hun.

Undervisningslokalene er i kjellere. Kun én av skolene er opprinnelig en skolebygning. Alle har tilfluktsrom.

– Men vi har malt veggene hvite med ulike dekorasjoner, for at det ikke skal føles som et fengsel, sier hun.

Skoledagene er kortere enn vanlig, og de retter seg etter når det angripes.

– Vi følger bomberytmen. Om han bomber om morgenen en uke, legges undervisningen litt senere på dagen. Det endres stadig vekk, og folk venner seg til det, sier Shehwaro, som snakker om Assads regjeringsstyrker når hun bruker ordet «han».

Russland kunngjorde i mars at den russiske støtten til Assad skulle nedskaleres, men at luftkrigen mot IS fortsetter. Vesten anklager imidlertid landet for å støtte de syriske styrkenes angrep mot opprørsstillinger generelt.

– Akkurat nå vet vi ikke hvem som er i himmelen over oss, sier Shehwaro.

Likevel: det er farlig overalt, og barna vil gjerne på skolen.

– Barna elsker skolen. De kan ikke leke ute i gatene, det er ikke strøm til å se på TV. Skolen blir et sted man får håp, sier Shehwaro, som er på besøk hos Redd Barna i Norge for å fortelle om virkeligheten på bakken i Syria.

Følg Dagsavisen Frentiden på Facebook og Twitter!

Må lære

Kesh Malek er en av flere opposisjonsgrupper i Aleppo som driver skoler. Gruppen begynte som en del av opprørsbevegelsen som protesterte mot Assad-regimet i 2011. Den hadde ingenting med skolearbeid å gjøre den gang.

– Det er ikke vår oppgave å drive skoler, tenkte vi. Men nå driver vi skoler på fjerde året, sier hun.

– I begynnelsen var vi sinte for at foreldrene ikke sendte barna til skolen. Så vi satt opp et møte med foreldrene. Vi kunne ikke garantere at skolen ikke ville bli angrepet. Men vi var ganske sikre på at denne situasjonen ville vare lenge, og barna må jo lære, sier Shehwaro.

Hun jobbet inne i Aleppo de første årene, men bor nå i Tyrkia, hvor hun administrerer skoledriften gjennom kommunikasjonen med ledelsen inne i Aleppo. Det ble så farlig å reise inn og ut til Aleppo at hun følte seg mer til byrde enn til hjelp ved å reise, siden hun trengte mye beskyttelse.

Utbrente lærere

Hun ønsker å drive sekulære skoler der jenters rettigheter står sterkt. Gruppen driver også hjemmeundervisning for unge jenter som allerede er blitt giftet bort og ikke kan forlate hjemmet for å gå på skole. Finansiell støtte får gruppen fra ulike internasjonale organisasjoner. Den kan ikke tilby gode lønninger til de ansatte, og kun 20 prosent av lærerne har lærerutdanning. Men de som underviser, stort sett kvinner og studenter, ønsker å bidra til at syriske barn får fortsette utdanningen selv under de ekstreme forholdene i Aleppo.

– Lærerne har en enormt vanskelig jobb, og mange er utbrente. De har ansvaret for 30 barn, og lever med frykten for at noe skal skje dem. Det er tungt, sier hun.

– Vi er redde når vi får en Whats App-melding. Hver gang det har vært bombet, er vi redde for at en av våre skoler er truffet.

Kesh Malek er ikke en av de direkte samarbeidspartnerne til Redd Barna i Syria, men Redd Barna har flere partnere på bakken i Idlib-provinsen. Disse er helt essensielle i arbeidet, forteller Nora Ingdal, leder for utdanningsarbeidet i Redd Barna.

– Det er de lokale som bærer all risiko, og som hver dag utsetter seg for fare. Skolen er noe av det beste barna vet, for der kan de få en viss grad av normalitet, sier Ingdal til Dagsavisen.

Les også: Øyer lager krise

Utpressing

Aleppo er blant byene som har stått under de hardeste angrepene i det siste. Kontrollen over den viktige byen har vært delt mellom opprørere i øst og regjeringsstyrker i vest siden 2012. Avtalen om våpenstillstand i februar brakte noen uker med færre angrep, forteller Marcell Shehwaro.

– Situasjonen ble bedre i Aleppo etter våpenstillstanden, for de bombet mindre her og mer andre steder. Vi gikk fra 15–20 bombeangrep om dagen til en eller to. Nå er våpenstillstanden over i Aleppo. Vi er tilbake til «normalen», daglig død, sier hun.

Regimestyrkene angriper opprørskontrollerte områder, og regimet anklages for å utnytte våpenhvilen til å vinne terreng. Senest for få dager siden ble minst 19 mennesker drept i luftangrep mot opprørskontrollerte områder i Aleppo, ifølge Syrian Observatory for Human Rights (SOHR). Regimet har trappet opp angrepene, og forhandlingsmøtet i Genève i forrige uke endte med at opposisjonsalliansen HNCs delegasjon forlot byen i protest mot opptrappingen.

– Angrep på sivile, blant annet skoler, blitt en del av utpressingstaktikken, sier Shehwaro.

– Det burde ikke vært på forhandlingsbordet i det hele tatt under de politiske forhandlingene i Genève. Det er totalt forbudt. I stedet for å snakke om politisk transformasjon, forhandles det om nå om dette, sier hun.

Hvem bomber?

Gruppen Kesh Malek har et klart ståsted mot Assad-regimet. Marcell Shehwaro nekter å være nøytral, men vil likevel ikke diskriminere.

– Når det bombes, og barna spør hvem som bomber, er jeg nødt til å fortelle barna at det er regjeringsstyrkene. Det er viktig å snakke høyt om alle overgrep, man bør navngi overgriperne. Derimot skal ingen av barna lære å hate Assad. Barna skal ikke læres opp til motstand, deres eneste motstand skal være å holde seg i live og vokse opp, sier hun.

Alle barn skal få være elever på skolen. Det er ikke relevant om foreldrene støtter Assad eller islamistgruppen al-Nusra-fronten, selv om Kesh Malek er imot disse.

– Vi spør ikke hvem foreldre støtter. Men vi snakker høyt om at Assad bomber og at al-Nusra-fronten vil holde jenter og gutter atskilt på skolen, noe vi er imot, slik at alle skal vite at det skjer, forteller hun.

Da skolene holdt de første tegnetimene, tegnet ikke barna noe annet enn krig; tanks, brennende bygninger, død. Så prøvde lærerne å foreslå temaer om framtiden; hva slags jobb barna drømmer om, og å tegne en fantasivenn.

– Alt dette for å skape håp. Problemet er å holde håpet oppe selv, når man vet at dem man underviser kan bli de neste ofrene. Men skolene er et sted for håp. Barna får oss til å huske på morgendagen. Det vi gjennomlever i dag, er ikke hele historien, sier Marcell Shehwaro.

Mer fra Dagsavisen