Annonse
2016 ble rekordår i antall migranter og flyktninger som reiste over Middelhavet til Italia. EU har arbeider med avtaler med en rekke afrikanske land som skal hindre migrasjon og samtidig støtte de afrikanske landene økonomisk. Disse menneskene ble reddet utenfor den libyske kysten på vei nordover.

Skal få kontroll på migrantene

Fjorårets avtale med Tyrkia stanset flyktningstrømmen til Europa via Hellas. Nå står afrikanske land for tur.

Annonse
Verden

 

Mens langt færre nå kommer over til Hellas, ble 2016 rekordår for antall flyktninger og migranter til Italia: 181.000 kom i løpet av året, ifølge italienske myndigheter. Nesten 5.000 mennesker druknet i Middelhavet. Totalt sett tok 360.000 mennesker den farlige ferden over Middelhavet til europeiske land i 2016.

Nå er EU i full gang med å sette ut i livet migrasjonsavtaler med flere land i Afrika som skal bremse strømmen over Middelhavet; Mali, Niger, Nigeria, Senegal og Etiopia.

Byttehandel

Fellestrekkene i avtalene er at EU gir pengehjelp til de afrikanske landene, mens landene på sin side skal bidra til å stanse utfarten av migranter og ta tilbake personer som ikke har fått asyl i Europa.

Rammeverket for avtalene, Migration Partnership Framework, kom på plass allerede i juni i fjor, kort tid etter at EU hadde inngått en «byttehandel» med Tyrkia som bremset migrasjonsstrømmen fra Tyrkia via Hellas til europeiske land.

EU har de siste månedene vært i forhandlinger med de ulike afrikanske landene. I desember inngikk EU en avtale med Mali om å hjelpe Mali økonomisk med å skape arbeidsplasser og styrke grensekontrollen, mot at Malis myndigheter hjelper til med å slå ned på menneskesmuglere og tar imot personer som er blitt sendt ut av Europa. EU skal samtidig gi støtte til utvikling og sikkerhetstiltak i det urolige Nord-Mali.

Nå jobbes det med detaljene i avtaler også med de andre fire prioriterte landene: Niger, Nigeria, Senegal og Etiopia.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Outsourcing

Målene er i første omgang å slå ned på menneskesmuglere, hindre farlig overfart over havet og øke returene av dem som ikke har rett til opphold i Europa. På lang sikt er målet å gjøre noe med de bakenforliggende årsakene til at folk drar, blant annet ved å bedre levekårene.

Men i likhet med den omstridte avtalen med Tyrkia har disse avtalene vekket kritikk fra flere humanitære aktører, blant annet fra dem som mener EU med dette «outsourcer» jobben til afrikanske land ved å betale dem for å stanse folk før de når Europas grenser.

Over 100 frivillige organisasjoner, deriblant Amnesty International, har protestert blant annet mot at EU knytter utviklingshjelp til stans av migrasjon.

– Dette er en uakseptabel motsigelse til EUs mål om å bruke utviklingssamarbeid for å utrydde fattigdom, heter det i en uttalelse fra organisasjonene etter at planene ble lagt i fjor sommer. De er også bekymret for at EU i enkelte tilfeller inngår avtaler med land som har begått alvorlige menneskerettighetsbrudd.

– Bra å ta tak

Flyktninghjelpen er avventende til ordningen.

– Overordnet sett er det bra at man tar tak i migrasjonsproblemene og støtter disse landene økonomisk. Det er også bra om man finner gode avtaler for retur av personer som ikke har rett på beskyttelse, for dette har ikke fungert, sier seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen.

– Det som bekymrer oss er faren for at flyktninger med genuint beskyttelsesbehov mister muligheten til å komme seg i trygghet. Selv om flertallet av dem som kommer til Italia nå er økonomiske migranter, er noen av dem reelle flyktninger som skal ha mulighet til å søke beskyttelse, sier Nesse.

Han påpeker også at europeiske land har sviktet i å ta imot dem som etter planen skal relokaliseres fra Italia og Hellas til andre land.

– Vi frykter at EU outsourcer ansvaret vi i Europa må ta, og at det blir «ute av øye, ute av sinn», sier Nesse, som påpeker at man må sikre lovlige alternativer for å søke asyl, slik at ikke menneskesmuglere blir eneste alternativet.

Sterkere stater

Seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) har mange av de involverte afrikanske landene som spesialfelt. Han mener det er riktig å tenke pragmatisk, og at det ikke er noen vei utenom det EU nå prøver på.

– I en ideell verden hadde man ikke trengt å gjøre dette, men vi lever ikke i en ideell verden. Den type migrasjon som er ute av kontroll, tjener verken Afrika eller Europa. Det finnes ingen annen løsning enn å investere i disse landene og hjelpe dem. Vi får ikke til noe på verken migrasjon, utvikling eller sikkerhet uten at vi hjelper disse landene til å bygge sterkere stater, sier Bøås til Dagsavisen.

Bøås bruker Mali som eksempel – landet EU nå har laget en avtale med.

– Mali trenger å bygge en sterkere stat, og klarer det ikke på egen hånd. For å få en stat til å fungere, må man ha kontroll over grensene, og slå ned på krefter som svekker staten, for eksempel menneskesmuglere og andre som bidrar til å undergrave staten, sier Bøås.

Han tror det er ulike oppfatninger om disse avtalene i de afrikanske landene.

– Noen vil si at migrasjon er bra, fordi man blir kvitt overskuddsbefolkning. Samtidig er det en økende erkjennelse av dette er et problem også for de afrikanske landene. Ja, det er en byttehandel, men de afrikanske landene ønsker også å gjøre noe med dette, sier Bøås.

Han er likevel ikke sikker på effekten av avtalene.

– Den store testen her blir om dette faktisk vil gi et positivt bidrag til stabilisering, statsbygging, fred og utvikling. Hvis det gjør det, er det bra. Hvis ikke, er det absolutt ikke bra, sier han, og er også usikker på om det vil stanse migrasjonsstrømmen.

– På kort vil det ikke ha den store effekten, fordi det er så mange som ønsker å dra. Men om man skal gjøre noe med det på lang sikt, må man hjelpe disse landene til statsbygging, og pengene må på bordet, sier Bøås.

Gir Afrika makt

Bøås stiller seg ikke bak kritikken om at EU knytter utviklingshjelp opp mot migrasjon.

– Betingelser har alltid vært der i utviklingspolitikken, enten det handlet om at afrikanske land skulle bli sosialdemokratier som oss, eller skape et liberalt økonomisk samfunn eller være på rett side av den kalde krigen. Det er viktigere å få en kritisk vurdering av om dette faktisk fungerer enn å diskutere om denne koblingen er etisk riktig, mener Bøås.

Han påpeker at dette ikke bare er i Europas interesse.

– Dette gir også Afrika en motmakt. Det har ikke gått upåaktet hen i afrikanske land at Tyrkia har fått gjennom flere krav overfor EU i bytte mot å kontrollere migrasjonsstrømmen. At disse afrikanske landene er produsenter av migranter og flyktninger er noe de kan bruke i forhandlingene overfor EU, sier Morten Bøås, som likevel ikke mener at målet må være færre flyktninger til Europa.

– Vi må ta imot flere enn før, men vi må gjøre det på en mer kontrollert måte, og ta inn fra stedene der belastningen er størst. Det innebærer et samarbeid med land sør for Sahara, som man nå har påbegynt, sier Afrika-forskeren.

Han påpeker at flyktning- og migrasjonsstrømmer er et omfattende problem også for afrikanske land.

– Dette er ikke et problem først idet migrantene setter beina på europeisk jord. Hvis dette betyr at vi ser at vi ikke bare kan bygge barrierer ved Middelhavet, men også hjelpe landene, er det mer positivt enn om vi bare glemmer disse landene, sier Bøås.

 

Forhandler med Tunisia

Også avtaler med nordafrikanske land er underveis. I oktober begynt EU forhandlinger med Tunisia om en avtale som skal raskere retur av migranter som ikke får opphold i Europa og hindre mange migranter i å ta reisen over Middelhavet. Samtidig skal tunisiere lettere få visum til EU.

– Tunisia vil bli første land i Nord-Afrika som vil dra nytte av en ambisiøs visumfasiliteringsavtale, sa EUs migrasjonskommissær Dimitris Avramopoulos i november.

– Samtidig vil en returavtale bidra til å dempe risikoen ved irregular immigrasjon fra Tunisia, sa han, ifølge Politico.

Tunisia har de siste årene gjennomgått en relativt vellykket overgang til demokratisk styresett, i motsetning til de fleste andre landene som gjennomgikk den arabiske våren. Men terrorisme, dårlig økonomi og høy arbeidsledighet gjør at mange tunisiere likevel søker seg nordover.

Les også: Frykter hjemvendte jihadister

Annonse