Samler seg mot IS som felles fiende

Behovet for humanitær bistand har steget dramatisk i Nord-Irak de siste månedene. Den islamske stats (IS) offensiv i Sinjar-distriktet og den påfølgende massakreringen av yezidiene i området har ført til en strøm av flyktninger via Syria og tilbake inn i Iraks nordvestlige provins, Dahuk. I Dahuk by har befolkningen doblet seg fra 300.000 til 600.000 som følge av strømmene av flyktninger og internt fordrevne.

Hjelpevillig befolkning

Totalt bygges 16 flyktningleirer i området, den siste ventes å bli ferdig i januar. blant aktørene som er på plass i Nord-Irak finner vi Kirkens Nødhjelp som jobber med å bedre leirenes vann-, sanitær- og hygieneforhold.

Kirsti Næss var teamleder for prosjektet de første to månedene, og kom hjem igjen til Norge tidligere denne måneden. Hun forteller om en enorm vilje blant befolkningen til å hjelpe dem som var på flukt.

- Befolkningen betraktet det som en selvfølge at man måtte hjelpe dem som kom. De var jo deres eget folk - kurdere. Flyktningene ble installert skolene og gjorde det umulig for barna i byen å begynne på skolen, men de jeg snakket med klaget ikke på dette. Det var veldig fint å oppleve. Man kan jo lure på hvordan Oslo-borgerne hadde reagert hvis flyktninger holdt barn ute av skolen, sier Næss.

Pariakaste

Selv om også yezidiene regnes som kurdere, er de tradisjonelt blitt sett på som laverestående av andre kurdere, en slags pariakaste. Deres mystiske religion har blant annet ført til anklager om djeveldyrking.

- De har definitivt vært på bunnen av samfunnet, men da jeg var der hørte jeg aldri noen si noe fordomsfullt. Det har oppstått en kollektiv vilje til å stå sammen mot IS. Yezidiene var det store offeret, så de har vunnet mye sympati blant resten av befolkningen. De har samlet seg mot en felles fiende, mener Næss.

Beleiret

I en av flyktningleirene sør for Dahuk har folk fra Sinjar-distriktet slått seg ned. 18.000 mennesker i lange rader med hvite telt. Da IS-krigerne rykket inn i Sinjar tidlig i august tok yezidiene med seg det de kunne og søkte tilflukt på Sinjar-fjellet, en yezidisk helligdom. Deretter beleiret IS fjellet. Kampene foregår fortsatt, over fire måneder senere.

Næss møtte noen av yezidiene som klarte å flykte fra området. En familie inviterte henne inn for å fortelle om det de hadde opplevd. Bestemor Sarya førte ordet.

- Familien både hørte og så kampene som brøt ut da IS kom. En time senere flyktet de opp på fjellet, åtte timer til fots. Deretter fulgte åtte iskalde døgn uten mat og med veldig lite vann. Det lille vannet de hadde ble fordelt mellom barna i en flaskekork, forteller Næss.

Flukten

Tusenvis av mennesker var fanget på fjellet. Sarya så mange ble drept i kampene, men det var også mange som døde av andre årsaker. Hennes bror døde fordi han ikke hadde tilgang til hjertemedisinene sine.

Etter åtte dager hjalp kurdiske krigere familien ned fra fjellet og over grensen til Syria, ti timer til fots. Fra Syria ble de stuet inn sammen med andre flyktninger i en liten lastebil, 32 personer totalt. Da de kom til Dahuk, ble de installert i en skole. De fleste av mennene ble igjen på fjellet for å slåss.

- Vi måtte forlate de døde på fjellet. Det plager meg, sier Sarya.

De sa at de la igjen identiteten sin i Sinjar da de dro, forteller Næss. Yezidienes religion og identitet er sterkt knyttet til området. De Næss snakket med var veldig opptatt av at de må tilbake.

- Sarya sa at de i hvert fall måtte være tilbake i april. Da feirer yezidiene nyttår. Sønnen hennes hadde liten tro på at det kom til å skje, det kunne jeg se på ham. Det er vanskelig å si når yezidiene skal kunne flytte hjem, sier Næss.

- Som Gud vil

Også en muslimsk familie fra Sinjar-provinsen inviterte Næss inn. Teltet holder fem grader og familien bruker papplater og plast fra en dumpeplass i nærheten for å tette gulvet. Moren drømmer om å kunne flytte hjem til huset slik at hennes foreldre kan få se sitt nyfødte barnebarn, Selmai. Men i likhet med de fleste andre i flyktningleiren ønsker hun ikke å spekulere i framtida.

- Det blir som Gud vil, var det eneste svaret jeg fikk fra familiene jeg spurte, sier Næss.