På hver sin side av frontlinjen

JERUSALEM (Dagsavisen): – Våre liv forandret seg, vi mistet vår barndom, minnes palestineren Mustafa Barghouti. Han forteller om krigen som brøt ut for 50 år siden i disse dager, og som kom til å forandre Midtøsten for all tid.

– Først så vi ikke noen israelske soldater. I stedet slo bombene ned rundt oss. En drepte nesten pappa. Så kom jagerflyene og soldatene. Alle håp ble med ett knust. Dette ble starten på en ny tidsepoke for oss alle, sier Barghouti, som var 13 år gammel da de israelske soldatene stormet inn i hans hjemby Ramallah.

Sørvest for Ramallah, men på den andre siden av frontlinjen i 1967, var 18 år gamle Dina Riklis. Hun hadde akkurat blitt innrullert i den israelske armeen, og var ved en kibbutz i Negev-ørkenen.

– Vi skjønte at noe var i ferd med å skje. Men det jeg husker mest var Gilli, en 18 år gammel gutt, som jeg var så forelsket i. Plutselig ble han innkalt. Men så ble han drept på krigens andre dag, minnes Riklis.

Les også: Yehuda Saul husker godt dagen det gikk opp for ham at han ble ansett for å være en fiende av sitt land.

Frykt i Israel

Riklis, som opprinnelig var fra Bagdad, men vokste opp i Ramat Gan utenfor Tel Aviv, husker også godt opptakten til krigen.

– Folk var i panikk. De la sandsekker i gatene, de bygde bomberom. Folk var livredde, forteller hun til Dagsavisen.

President Gamal Abdel Nasser i Egypt hadde vært klar i sin tale.

– Vårt mål er å ødelegge Israel, sa han den 26. mai, litt over en uke før krigen brøt ut. I Syria, på Israels nordlige front, la Hafez Assad, daværende forsvarsminister og senere president, til:

– Våre styrker er klare til å bombe bort sionistenes nærvær i vårt arabiske hjemland.

Men morgenen femte juni var det de israelske jagerflyene som slo til – i et overraskelsesangrep. Israelerne brukte alt de hadde på å slå ut den største trusselen, Egypts Sovjet-støttede armé. 200 israelske jagerfly var i luften, kun 12 sto igjen hjemme for å overvåke de andre frontene. Kort tid senere var det full krig også med Jordan og Syria. Etter seks dager hadde Israel snudd opp ned på den politiske virkeligheten i regionen.

– Jeg husker veldig godt hva jeg følte, forteller Barghouti femti år senere.

– Plutselig skjønte jeg at den arabiske verdenen ikke ville komme og løse våre problemer, og vi var knust. Alt håp var ute. Fra nå av kunne vi bare stole på oss selv, sier Barghouti, som senere skulle vokse opp til å bli lege og senere en fremtredende palestinsk politiker.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Opp ned

Mens israelerne før krigen hadde levd i skrekk for hva som var i vente, hadde mange palestinere vært fulle av håp om at de arabiske statene – med krigen – skulle fjerne Israel fra kartet. Seks dramatiske dager senere, da krigen var over, var bildet motsatt: Mens palestinerne var i sjokk, var israelerne i eufori.

– Etter krigen var alle så lettet, vi hadde overlevd. Nå ville folk se områdene vi hadde erobret, se Jeriko, se Nablus. Plutselig var vi et stort land. Ingen tenkte politikk da. Men jeg husker at tidligere statsminister David Ben Gurion sa at vi måtte gi tilbake de okkuperte områdene. Ingen hørte på ham da. Det var først etterpå at det gikk opp for oss hva som hadde skjedd, sier Riklis, som i dag er en ledende filmregissør i Israel. Blant annet har hun lagt filmen «Tre mødre».

Ifølge den israelske historikeren Avner Cohen ble seksdagerskrigen og frykten for tilintetgjørelse kun 22 år etter den andre verdenskrigen, en av pådriverne for Israels beslutning om å utvikle atomvåpen.

For palestinerne startet en lang marsj i mørket.

– Plutselig befant vi oss under en militærokkupasjon. Husødeleggelser ble en del av dagliglivet. Økonomien ble ødelagt. Vi har levd med disse overgrepene i femti år nå. Alt er endret. Så mange liv er gått tapt, så mange kjærlighetshistorier er blitt brutt opp med røttene, sier Barghouti. Før 1967 hadde Vestbredden vært under jordansk okkupasjon.

Vendepunkt

Seksdagerskrigen ble vendepunktet i historien til israelerne og palestinerne. Mustafa Barghouti og Dina Riklis er bare to av de millionene som opplevde krigen, og som fortsatt lever i dens skygge, alle på sin måte. Tross flere forsøk på fred, er ingenting løst.

– Okkupasjonen er blitt så mye mer sofistikert nå. Motstandskamp er plutselig blitt terror. Det israelerne prøver på er å undertrykke vår vilje til å leve som frie mennesker. Men de vil ikke lykkes, sier Barghouti.

Barghouti og Riklis lever ikke mer enn en times kjøretur fra hverandre, men de lever i to forskjellige verdener, ennå på hver sin side av frontlinjene. Riklis er imidlertid godt forankret i den israelske fredsleiren, og ønsker en tostatsløsning på den historiske konflikten.

– To av kibbutzens sønner døde i de dager, og ingen kan glemme sorgen i spisesalen der. Vi vet alle hva krig er. Og vi betaler fremdeles prisen for den, sier hun.

Les også: Han kan  ha fått Trump på andre tanker om Midtøsten

50 år med okkupasjon

I forbindelse med med seksdagerskrigen 5.-10. juni 1967 okkuperte Israel Vestbredden, Gaza og Sinai.

Sinai ble siden levert tilbake til Egypt.

Dagsavisen er på situasjonen i Israel og Palestina 50 år etter.