Oslo-avtalen til Broadway

NEW YORK (Dagsavisen): På bakken i Israel og Palestina synes håpet om fred veldig langt unna i dag. Derfor er det viktig å huske arbeidet med Oslo-avtalen, og alt de fikk til, sier J.T. Rogers, manusforfatter av OSLO, et teaterstykke om fredsprosessen mellom Palestina og Israel på 1990-tallet.

Teaterstykket om Oslo-avtalen har hatt overraskende stor suksess i New York. Etter å ha spilt for fulle hus på en mindre scene på Lincoln Center i vår og sommer, flytter teateret til Broadway tidlig neste år.

Det høres vanskelig ut å trollbinde publikum med historien om storpolitikk og kompliserte forhandlinger bak lukkede dører. Men for manusforfatter J.T. Rogers har Oslo-prosessen alt et teaterstykke trenger:

– Det er mye press, det er dramatisk og følelsesladd. Det handler om de store spørsmålene, om krig og fred, sier Rogers til Dagsavisen.

Les også: Forlater Oslo-avtalen

Mye frihet

Hele verdenspressen var til stede da Oslo-avtalen ble signert, og de to tidligere fiendene Yitzhak Rabin, daværende statsminister i Israel, og PLO-leder Yasser Arafat, tok hverandre i hånden i rosehagen utenfor Det hvite hus, sammen med en smilende Bill Clinton, i 1993.

Håpet om en endelig og fredelig sameksistens mellom palestinerne og israelerne var stort. Året etter fikk Yitzhak Rabin, Yasser Arafat og utenriksminister Shimon Peres, fredsprisen i Oslo.

I dag ligger fredsprosessen i ruiner. Rabin ble drept i et attentat i 1995, mens Yasser Arafat døde i Frankrike i 2004. I Israel har politikken tatt et kraftig steg til høyre, og palestinerne er splittet mellom Hamas, som styrer Gaza, og Den palestinske selvstyremyndigheten, som styrer Vestbredden. Håpet om en tostatsløsning er i ferd med å svinne hen. I ettertid har Oslo-avtalen blant annet fått kritikk for å ha latt Israel dominere prosessen.

Selv om alle vet at fredsprosessen feilet, er det er likevel en god dose optimisme i rommet når teaterstykket ender etter nesten tre timer.

J.T. Rogers mener Oslo-avtalen fortsatt gir håp og inspirasjon.

– Det er en nedtrykkende situasjon nå. Men å kalle avtalen en fiasko, er for enkelt. Jeg synes det er rørende å observere alle aktørene i Oslo-prosessen, å se de norske tilretteleggerne, å se på risikoen palestinerne og israelerne tok, at de klarte å forestille seg dette og ta steget fullt ut. De klarte å bryte opp en fastlåst situasjon. Det betyr at de kan klare det igjen, sier Rogers.

Han sier han tok seg betydelig frihet med dialog og tidslinje, men har holdt fast på de viktige historiske hendelsene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Norsk nepotisme

Helt i begynnelsen av stykket introduserer skuespiller Jennifer Ehle, som spiller diplomaten Mona Juul, aktørene: Utenriksminister Johan Jørgen Holst er hennes sjef, og gift med Marianne Heiberg som da jobbet med FAFO-sjef Terje Rød-Larsen, som er gift med Mona Juul. Det er tette bånd i den norske eliten.

– I Norge tar vi nepotisme på høyeste alvor, sier Ehle, som spiller Mona Juul.

Replikken er manusforfatterens, og en måte å introdusere et lite land på, med så små forhold at det er komisk for en utenforstående. Den alvorlige tematikken betyr ikke at stykket ikke også skal være morsomt, påpeker Rogers.

Elefanten USA

– Det er dramatisk og alvorlig, men det er også glede og humor her. Og slik er det ofte i livet, at de mest dramatiske øyeblikkene også ofte er de mest morsomme. Humoren viser også hvor merkelig situasjonen disse mennene og kvinnene befinner seg i, er.

Manusforfatter Rogers tror ikke amerikanere flest har noen oppfatning om at Norge spilte noen rolle i fredsforhandlingene, og heller ikke noen bred kunnskap om norske samfunnsforhold. Rogers besøkte selv Oslo og Sarpsborg før han startet manusskrivingen. Hele handlingen finner sted på Borregaard hovedgård ved Sarpsborg, der parter fra palestinsk og israelsk side lenge møttes i hemmelighet – også for amerikanerne.

– Det er et svært kontroversielt tema. Hvor mye frihet fikk du i manusskrivingen?

– Jeg har komprimert noen hendelser, men stort sett holdt meg til tidslinjen. Men jeg har måttet ta et steg vekk fra detaljene for å fange essensen av det hele. Jeg er ingen journalist eller historiker, jeg er en historieforteller, sier Rogers.

I teateret framstilles de amerikanske diplomatene som brautende, selvsikre forstyrrende elementer som når som helst kan ødelegge alt. Det er nok nytt for et amerikansk publikum, sier J.T. Rogers.

– Amerikanere kan jo ofte være som elefanten i rommet, stor og klønete og ikke alltid til hjelp.

Han er lettet og overrasket over den gode mottakelsen. Og vender tilbake til håpet i stykket.

– Det gir håp når folk som har hatet og fryktet hverandre kan sitte sammen og anerkjenne at motparten har et poeng, selv om de ikke er enige. Våpenvolden i USA er sjokkerende og brutal. Og det er utrolig at det ikke har endret seg. Jeg ser på våpendebatten og spør: hvor er bakrommet, hvor er kanalen der folk kan snakke sammen og bli enige om ting? Det er sånn endring skjer. Det skjer ikke med taler og erklæringer. Men sakte, med samtaler og enighet.