Nekter å gi opp kampen

På venstre overarm har 43 år gamle Nermin Al-Sharif et blågrått avlangt arr. Det er spor fra oktober 2014, første gang hun ble forsøkt myrdet for sin aktivitet som fagforeningsleder og høylytt kritiker av libyske maktpersoner.

Al-Sharif sier selv hun ble «livredd», og flyktet til Egypt i fire måneder. Men hun tidde ikke stille. Hun dro tilbake til Libya og fortsatte kampen, blant annet for libyske havnearbeidere og kvinnelige ansatte i Qatar Airways. I november i fjor skjedde det igjen: Hun oppdaget at hun ble forfulgt da hun skulle kjøre hjem til Benghazi. Skuddene mot henne traff, men hun overlevde og ble sendt til Tyskland for behandling. Denne gangen våknet hun opp til støtteerklæringer fra hele verden. Internasjonale LabourStart hadde engasjert seg i Al-Sharifs sikkerhet, og sendt tusenvis av bekymringsmeldinger til den libyske regjeringen.

Første kvinne

– Jeg følte meg sterk på grunn av støtten jeg fikk internasjonalt. Det ga meg selvtillit og en følelse av sikkerhet, sier Nermin Al-Sharif til Dagsavisen.

Hun dro tilbake til hjemlandet etter en måned, og har vært der siden. Hun har gjentatt korrupsjonsanklagene mot både Libyas regjering og landets egen fagforening. Nå opplever hun at folk lytter til henne.

– Jeg kommer aldri til å tie, jeg kommer alltid til å fortsette å kjempe. Til den dagen jeg dør, eller til den dagen jeg kan feire frihet, demokrati og arbeiderrettigheter i Libya, sier Nermin Al-Sharif.

I 2003 ble Al-Sharif den første kvinnelige nestlederen i havnearbeidernes fagforening i Libya. Det var ikke bare lett.

– Fordi myndighetene ikke ville ha meg der, forsøkte de å presse meg til å skrive under at jeg skulle trekke meg. Jeg nektet, sier Al-Sharif, via tolk.

Hun er i Oslo for å fortelle om farene libyske fagforeningsaktivister møter daglig, i forbindelse med utdelingen av Arthur Svenssons internasjonale pris for faglige rettigheter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Blir stadig verre

Ifølge den internasjonale konføderasjonen for fagforeninger ITUC, er det stadig farligere å være fagorganisert i dysfunksjonelle stater i Midtøsten og i Nord-Afrika. ITUC advarer mot forvitring av arbeiderrettigheter over hele verden. Også i mange europeiske land som tidligere var best i klassen, svekkes arbeideres rettigheter av arbeidsreformer og sparepolitikk.

Det var ingen dans på roser å være fagforeningsaktivist under Libyas diktator Muhammad Gaddafi.

Nermin Al-Sharif er glad Gaddafi er borte, men sier det er enda vanskeligere å sikre arbeiderrettigheter nå, i et splittet, voldelig og svært kaotisk Libya, som mangler både mat og penger.

– Vi har arbeidere som ikke har blitt betalt på åtte-ni måneder. Vi har bedrifter som er midt i kryssilden. Vi har arbeidere som ikke får hentet lønnen sin i banken, fordi banken ikke har likviditet. Det er mangel på mat. Strømmen forsvinner ti timer i døgnet. Situasjonen er elendig, sier Al-Sharif.

De internasjonale militærangrepene, som Norge var en del av, så godt som bombet landet i stykker, og gjorde det vanskelig å starte på ny etter Gaddafi, sier Al-Sharif.

Selv var hun aktiv i opposisjonen i 2011, og lempet våpen på kaia i Benghazi, som ble sendt videre til opprørere vest i landet.

Kritisk til FN-regjering

Siden Gaddafi falt i 2011, har en rekke grupper sloss om makten, og det har lenge vært i praksis to ulike regjeringer. Nå har FN og det internasjonale samfunnet anerkjent regjeringen i hovedstaden Tripoli. Det er en dårlig plan, sier Al-Sharif.

Hun tegner og forklarer hvordan den nåværende regjeringen støtter religiøse militser rundt i landet for å beholde kontrollen, og sier det i praksis er én stor familier som styrer.

– Regjeringen er utpekt av FN og har ingen legitimitet! Ingen i Libya eller andre steder i verden liker at noen velger ut ledere og trer dem ned over hodet på oss. Vi vil delta og forme vår egen framtid, sier hun engasjert.

Al-Sharif sier den FN-støttede regjeringen er en av årsakene til at nøden er så stor mange steder i Libya.

– Vi hører mye om humanitær hjelp i Libya. Vi hører om den, men vi ser den ikke. Det er fordi det internasjonale samfunnet sender støtte til regjeringen de selv har plukket, sier Al-Sharif.

Som kvinne i et svært mannsdominert samfunn, har hun møtt ekstra mye motstand for sitt arbeid. Men hun ser også endringer, særlig i fagbevegelsen. Hun har selv gått i bresjen for å innføre en ny regel for den libyske fagbevegelsen: Det må være kvinner med i alle klubber og alle avdelinger, såframt det er kvinner på arbeidsplassen. Det fungerer, sier hun fornøyd.

I Libyas FN-støttede regjering, er det derimot ikke en eneste kvinne, påpeker hun.

Hun oppfordrer FN og internasjonale støttespillere til å samle de ulike partene, legge til rette for dialog og inkludere det libyske folk for å legge planer for Libyas framtid. Det er også nødvendig for å slå tilbake mot terrororganisasjonen IS. Våpenblokaden mot Libya må heves, mener Al-Sharif, som har stor tro på Libyas militære lederskap.

Rundt håndleddet har hun et plastarmbånd i rødt, svart og grønt til minne om en kollega som falt i kampen mot Gaddafi, 27. februar 2011. Hun tar det aldri av.

– Vi kjemper videre. Rettigheter har aldri kommet gratis, men er noe vi må slåss for, sier Al-Sharif.