Annonse
Den honduranske miljøaktivisten og menneskerettighetsforkjemperen Berta Cáceres ble et symbol på kampen mange urfolk og lokalbefolkning kjemper i konflikter om rett til eget land i Latin-Amerika. Her legger en kvinne blomster ved et minnealter over Cáceres.

Myrdet for miljøkampen

Retten til å protestere og organisere seg innskrenkes i mange land. Bertha Zuniga Cáceres mor betalte for kampen med døden.

Annonse
Verden

 

– Vi visste at det kunne skje, for hun mottok stadig drapstrusler for arbeidet sitt. Den honduranske staten hadde også fått pålegg om å beskytte henne, men vi visste at sikkerhetstiltakene de hadde satt i gang var helt latterlige, sier honduranske Bertha Zuniga Cáceres (26).

Moren hennes, den honduranske urfolksaktivisten Berta Cáceres, ble et symbol for aktivister over hele verden da hun ble drept 3. mars i fjor fordi hun hadde kjempet mot et vannkraftverksprosjekt. Med det ble hun en av totalt 123 miljøaktivister som på knappe seks år har bøtet med livet for kampen sin bare i Honduras.

Les også: Etter mordet på Berta Caceres frykter aktivister for livet

Vanskeligere å protestere

Situasjonen i Honduras er dessverre ikke unik, forteller Beate Thoresen, rådgiver i organisasjonen Norsk Folkehjelp som arbeider med lignende problemstillinger i flere land.

– Vi har sett en markert tendens i mange land til at myndighetene ønsker å kontrollere sivilsamfunnet i større grad. De griper inn i retten deres til å organisere seg, og vi ser også flere overgrep, vold og drap, sier Folkehjelp-rådgiveren.

Det har vært en gradvis utvikling mot at det har blitt vanskeligere å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter i mange land. Men de siste årene har det blitt verre, ifølge Thoresen.

Utviklingen har blitt dokumentert på ulike måter. Blant annet har den internasjonale organisasjonen Civicus, som overvåker forholdene for sivilsamfunn, varslet strammere arbeidsforhold for sivilsamfunn.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stoler ikke på staten

Ikke bare har det blitt vanskeligere å organisere seg og protestere. Mange steder har det også blitt farligere. I Latin-Amerika har det utviklet seg en tendens mot det som blir kalt en «kriminalisering av protest»: Mens det på papiret er lov å organisere seg, risikerer aktivister likevel å bli kastet i fengsel av myndighetene hvis de velger å protestere mot spesielt kontroversielle saker. Dette er særlig tydelig i Honduras og i Guatemala, ifølge Thoresen. I følge en fersk rapport fra organisasjonen Global Witness er Honduras regnet som det farligste landet i verden for miljøforkjempere.

Det britiske analysebyrået Economist Intelligence Unit har beskrevet den globale utviklingen som del av en større «demokratisk tilbakegang». I sin ferske årlige demokratiindeks konkluderte byrået med at 72 land opplevde demokratisk tilbakeslag i løpet av fjoråret. I indeksen måler man ikke bare muligheten til politisk deltakelse, men også tillit til myndighetene. Det siste handler blant annet om at innbyggerne kan stole på at egen stat vil beskytte en.

Les også: Sidestiller USA med Honduras

Flere miljøkonflikter

Både Bertha Zuniga Cáceres og advokaten Victor Fernández, som nå har gjestet Norge for å dele sine erfaringer, er blant dem som har mistet tilliten til egen stat. De lever begge med drapstrusler mot seg. Situasjonen i landet har tilspisset seg siden statskuppet i Honduras i 2009. I følge Cáceres og Fernández er makten i landet fullstendig kontrollert av en økonomisk elite som ikke nøler med å bruke politi, militære og paramilitære for å få gjennomslag for egne interesser. Også drapsmennene til Zuniga Cáceres mor skal ha samarbeidet med politiet, hevder advokat Fernández, som bistår både Cáceres og andre familier.

– Myndighetene har sviktet på alle måter, sier Fernàndez.

Advokaten sier at landet på papiret har lover som skal beskytte dem mot overgrep, men at de ikke fungerer i praksis.

Saken som Berta Cáceres ble myrdet for er typisk for sakene Fernández jobber med: Miljøaktivisten kjempet mot et vannkraftverksprosjekt kjent som Agua Zarca Dam ved elva Rio Gualcarque i Honduras, et prosjekt som truer livsgrunnlaget til Lenka-folket som bor i området. Et kinesisk og et honduransk selskap ønsker å bygge fire store vannkraftverk i området, noe Cáceres og organisasjonen hun var med på å stifte kjempet mot.

Både i Honduras og andre land har antallet miljø- og landkonflikter der lokalbefolkning står opp mot staten eller store multinasjonale selskaper økt, sier Beate Thoresen i Norsk Folkehjelp.

– De siste årene har vi sett stadig flere konflikter om naturressurser. Mange land har brukt konsesjonstildeling av gruvedrift og vannkraftverk som del av utviklingsstrategien sin. Problemet er at de ikke konsulterer de lokale gruppene som bor der naturressursene finnes, sier hun.

Advokat Fernández sier at 33 prosent av områdene i Honduras er konsesjonert bort til gruvedrift.

– Og det er like mange konflikter rundt konsesjoner som det er konsesjoner, sier han.

Debatt: Latinamerikanernes håp


Ber Norge trekke seg ut

Norske bistandspenger støtter opp under blodige prosjekter, mener honduranske menneskerettighetsaktivister.

– Pengene støtter pengesek­ken til eliten og bygger opp under menneskerettsbruddene som blir begått mot oss, sier advokat Victor Fernàndez om bistandsmidler Norge har plassert i Honduras.

De norske investeringene som Fernàndez og hans menneskerettsorganisasjon Madj ber Norge om å droppe, stammer fra det statlige selskapet Norfund. Selskapet forvalter deler av det norske bistandsbudsjettet gjennom investeringer i andre land.

Drap på bønder

I Honduras har Norfund plassert penger i flere prosjekter, men det er spesielt investeringene i Honduras’ tredje største bank, Fichosa, som Fernàndez retter kritikk mot. Grunnen er at banken har investert tungt i et palmeoljeselskap, Dinant, som er beskyldt for tvangsflytting og drap på honduranske bønder. Saken har skapt så mye debatt at den også har vært oppe i Verdensbankens egen vaktbikkjesystem: ombudsmannsordningen CAO (Compliance Advisor Ombudsman).

Ombudsmannen ga Verdensbankens internasjonale finansieringsinstitutt (IFC) stryk for et lån de ga direkte til selskapet og for investeringene i banken Fichosa. Grunnen var at IFC ikke hadde vurdert de sosiale og miljømessige omkostningene av investeringene godt nok.

Den samme kritikken kommer fra menneskerettsadvokat Fernàndez, som mener Norge bør ta mer hensyn til de politiske sidene av prosjektene de investerer i.

– Det er vanskelig å følge disse pengestrømmene og si at norske penger er direkte investert i kontroversielle prosjekter. Men det vi kan si er at Norge er med på å styrke slike prosjekter gjennom investeringene, sier Fernàndez.

Tette bånd

Både i banken, Fichosa, og i palmeoljeselskapet, Dinant, sitter også noen av Honduras’ mektigste menn.

Menneskerettighetsaktivistene er sterkt kritiske til koblingene mellom disse. De mener de tette båndene mellom økonomisk kapital og politisk elite er en sentral del av konfliktene og volden som har oppstått i Honduras.

Advokaten Fernàndez støttes av Jan Olav Andersen, leder av det norske forbundet El og It som driver prosjekter med samarbeidsorganisasjoner i Honduras.

– Norfund investerer norske bistandsmidler. Da må vi forvente at de investeringene bidrar til utvikling, demokrati og økt rettferdighet, ikke det motsatte. Og vi føler oss ikke trygg på om Norfund har det fokuset på sine investeringer, sier Andersen.

– Ikke noe galt

Norfunds administrerende direktør, Kjell Roland, sier at Norfund ikke har noen planer om å trekke seg ut av av investeringen i banken Fichosa. Lånet vil uansett være tilbakebetalt innen 2018, sier Roland.

Norfund-sjefen er kjent med banken Fichosas lån til selskapet Dinant, og har også sett medieomtalen fra Verdensbankens ombudsmann.

– Og den kritikken ser ganske ille ut. Men vi har ikke gjort noe galt her. Forskjellen mellom våre og IFCs investeringer er at de har investert direkte i selskapet. Det vi har gjort er å gi lån til en bank for at de skal låne ut penger til små og mellomstore prosjekter i Honduras, sier Norfund-sjefen.

– Kan dere forstå kritikken om at Norge likevel bidrar til å styrke slike selskaper ved å investere i en bank som låner ut til dem?

– Vi er ikke enige i det. Våre penger er investert i Fichosa, men har ingenting med det selskapet å gjøre. Det kan bevises at våre penger ikke går til det prosjektet, svarer Roland.

Han sier at Norfunds motivasjon for å gå inn i banken var å kunne støtte opp om lokalt næringsliv gjennom lån til små og mellomstore bedrifter.

– Men så er mesteparten av næringslivet i et land som Honduras direkte eller indirekte forbundet med en liten elite. Da er spørsmålet om man bør investere i Honduras i det hele tatt. Det kan vi diskutere, sier Roland.
 

Annonse