– Målene var totalt urealistiske

Hva kunne Norge og andre land gjort annerledes i den omfattende militæroperasjonen i Afghanistan? Hva har vi lyktes med?

Nå skal det trekkes lærdom av den største militære innsatsen Norge har deltatt i siden andre verdenskrig, og som kostet ti norske soldater livet.

Etter nesten halvannet års arbeid legger i dag det regjeringsoppnevnte Afghanistan-utvalget fram sin rapport om Norges sivile og militære innsats i Afghanistan for fra 2001 til 2014.

Les også: Norske styrker ute av Afghanistan

Flere dør i dag

Situasjonen er dyster etter at mesteparten av de internasjonale styrkene har trukket seg ut:

* Forverret sikkerhetssituasjon

* Svært usikker økonomi

* En lammende maktkamp i regjeringen som fører til at mange afghanere mister tillit og håp

Summen av alt dette gir et lite oppløftende bilde, påpeker Afghanistan-forsker Arne Strand ved Christian Michelsens institutt. Strand er ikke er med i utvalget bak rapporten. Innholdet i rapporten blir først kjent i dag.

– Tallet på sivile dødsfall var i fjor det høyeste siden FN begynte å måle i 2009. Taliban har kontroll i en stadig større del av landet. Vi ser en enorm desertering fra den afghanske hæren. Med uttrekningen av de utenlandske styrkene har økonomien også blitt verre. Det er flere som flykter, blant annet til Europa. De har ikke tro på framtiden, sier Strand til Dagsavisen.

Taliban kontrollerer eller kjemper om kontrollen i 70 av landets 398 distrikter, ifølge tall fra i høst i The Long War Journal.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lyspunkter

Samtidig er ikke bildet entydig negativt: Afghanistan har gjort store framskritt på flere områder, som helse og utdanning. Langt flere barn, inkludert jenter, går på skole. Helsetjenestene er utbedret. I dag har landet tidoblet antall jordmødre siden 2002, og mødredødeligheten er redusert betraktelig.

– Landet har hatt en vanvittig positiv utvikling på flere felt siden 2001. Mange har fått forbedret levestandard. Grunnlaget ligger der, og kan gi resultater på sikt, sier Arne Strand.

Fattigdommen har likevel økt, ifølge FNs utviklingsprogram UNDP: Om lag 42 prosent lever under fattigdomsgrensen, mot 33 prosent i 2005. Fattigdommen er særlig stor på landsbygda. Det afghanske finansdepartementet bruker andre målemetoder, og sier det er færre fattige husholdninger, men at de fattige er blitt fattigere.

Les også: Kritisk bok om Afghanistan-innsatsen

Totalt urealistisk

– Det internasjonale samfunnet satte skyhøye mål: man skulle utrydde narkotikaproduksjonen, bekjempe fattigdommen og bygge demokrati. Målene var så totalt urealistiske at det var nødt til å bli feilslått, sier Strand.

Det som begynte på en jakt på terrorister etter terrorangrepene i USA høsten 2001 ble raskt et langt mer omfattende prosjekt, som Norge ble en del av. Man skulle bygge demokrati samtidig.

Men utgangspunktet, å jakte på al-Qaida og Taliban, preget det internasjonale styrkers tilstedeværelse, påpeker generalsekretær Liv Kjølseth i Afghanistankomiteen.

– Bistanden ble brukt for å kjøpe hjerter og sinn i Afghanistan, men jakten på terrorister gjorde at flere internasjonale styrker kom på kant med sivilbefolkningen. Folk ble i mange tilfeller tvunget til å ta side, sier Kjølseth, som mener man brukte for liten tid og ikke lyttet nok til afghanerne selv.

– Det var feil å tro at det fantes en «quick fix» på problemene. Man tok seg ikke tid til å la afghanerne være førende. Den største feilen av alle er kanskje at man ikke har latt afghanerne få eierskap til utviklingen, sier hun.

Hun viser til at Afghanistankomiteen siden 1980-tallet har bygget 130 skoler i provinsen Badakshan, hvorav 128 fortsatt er i full drift.

– Dette ikke gjort over en dag. Det krever forhandlinger og samtaler med alle involverte. Hvis ikke lokalsamfunnet er med, tar det heller ikke ansvaret videre, sier Kjølseth.

Les også: - Aldri mer Afghanistan

Verre i Faryab

Norske styrker hadde et spesielt ansvar for Faryab-provinsen, der de var fram til 2012.

– I Faryab er sikkerhetssituasjonen forverret betydelig de siste årene, og det har vært en gradvis forverring, ikke bare på grunn av Taliban, men også lokale militser. Men sikkerheten er ikke verre i Faryab enn i andre provinser, dette er et generell utvikling i landet, sier Strand.

– Det vi ser i store deler av landet er en effekt av at de internasjonale styrkene forrykket den lokale maktbalansen i områdene de gikk inn i. Det får konsekvenser når man trekker seg ut, sier Strand.

Provinsene ble fordelt mellom de enkelte land i koalisjonen, og det ble opprettet såkalte «provincial reconstruction teams» som hadde ansvaret for sikkerhet og utvikling. Denne oppdelingen førte til svært lite helhetstenkning, påpeker Strand.

– Konsekvensen ble en total fragmentering av Afghanistan, der de afghanske myndighetene hadde liten myndighet til å lage nasjonale strategier for utvikling. De enkelte landene prioriterte ulikt i «sine» provinser, og det var ulikt hvordan de forholdt seg til afghanske myndigheter, sier Strand.

Han mener Norge tross alt gjorde mer riktig enn andre land.

– Norge skilte det militære og det sivile, slik at militæret tok seg av de militære oppgavene og sivile drev utvikling. Det ga kanskje mindre synlige resultater på kort sikt, men trolig likevel mer på lang sikt. Danmark, som var i Helmand-provinsen, gjorde det annerledes, sier Strand.

Les også: Forlater Afghanistan

Mye på én gang

Så hvorfor har det gått så galt etter at mange av de internasjonale kampstyrkene trakk seg ut? Liv Kjølseth påpeker at det ble satt i gang mange viktige prosesser på kort tid i en svært sårbar periode. I 2014, samme år som ISAF-operasjonen skulle avsluttes, ble det også holdt presidentvalg. Det førte til en lang kamp om hvem som hadde vunnet, noe som omsider endte med en avtale om maktdeling, der Ashraf Ghani ble president og rivalen Abdullah Abdullah fungerende statsminister.

– Tilbaketrekningen foregikk samtidig med et langvarig politisk vakuum. Mange afghanere som trodde de kunne påvirke med stemmeseddelen er nå frustrert, fordi de har fått en løsning som ikke ga noen klarhet og fremdeles ikke fungerer, sier Kjølseth.

Også Kjølseth konstaterer at både helsevesen og utdanning er blitt bedre siden 2001. For kvinner i byene er mye blitt bedre, selv om det store flertall av kvinner på landsbygda ikke har merket så mye til endringene.

– Samtidig har man nå flere lag med konflikter: en strid mellom en regjering støttet av Vesten og en væpnet opposisjon, oppå der en internasjonal krig mot terror, og i tillegg nye islamistgrupper som IS. Vi fått et enda mer komplisert konfliktbilde enn vi hadde i 2001.

Les også: Anders Sømme Hammer filmet på innsiden av Taliban