Må vente i opptil åtte år

I Tyrkia: Ane Nordentoft

BATMAN/DIYARBAKIR (Dagsavisen): Noen gutter spiller fotball på en slitt fotballbane nederst i en gjørmete sidevei i utkanten av byen Batman i den kurdiske delen av Tyrkia. Den rosa bygningen ved siden av som tidligere har huset en sportsklubb, er nå hjem for omkring 300 yazidi-flyktninger fra Irak. Tusener av yazidier flyktet opp på Sinjar-fjellet da gruppen Den islamske statens terror spredte seg i Nord-Irak i fjor. Mange er nå i sikkerhet i Tyrkia.

Guttene på fotballbanen vet det ikke ennå, men kanskje rekker de å bli tenåringer eller til og med voksne menn før de kan reise videre herfra.

De 300 yazidiene her utenfor Batman er blant de titusener av flyktninger som er kommet fra Irak til Tyrkia det siste halve året. Det har vært med å legge et nesten historisk stort press på hele flyktningsystemet.

Åtte års ventetid

De irakiske flyktningene kommer i tillegg til de 1,62 millioner flyktningene fra Syria som allerede har søkt tilflukt i nabolandet Tyrkia siden den syriske borgerkrigen brøt ut i 2011. Heller ikke de kommer seg videre.

Det høye antallet flyktninger som plutselig søker internasjonal beskyttelse i Tyrkia, har ført til at den gjennomsnittlige ventetida på å bli registrert som FN-flyktning har økt til nesten åtte år for de nylig ankomne flyktningene.

– For dem som er kommet etter mai 2014, er behandlingstiden mye lenger, og det blir nå laget avtaler for 2022, skriver FNs flyktningorgan, UNHCR, i en e-post til Dagsavisen.

Den faktiske ventetida er ventet å bli kortere etter hvert som UNHCR arbeider seg gjennom registreringene, ifølge UNHCR.

Les også: De unge kommer aldri tilbake

Farlig flukt

Den ekstremistiske terrorgruppa IS ga yazidiene valget mellom å sulte og tørste i hjel oppe på fjellet eller komme ned og bli drept på stedet. Yazidiene i den nedlagte sportsklubben kommer alle fra samme landsby i Sinjar-regionen, 10 kilometer vest for Mosul, forteller Sado Khuduhr, en av de få engelsktalende blant dem. Han var tolk og sjåfør for de amerikanske styrkene i Irak.

I dag bor han i et gammelt omkledningsrom i det nedlagte sportsanlegget i Batman sammen med familien sin i den stappfulle bygningen.

Sado ble tvunget til å flykte fra landsbyen 3. august i fjor. Det var tidlig om morgenen da krigere fra IS tvang seg inn i landsbyen og begynte å skyte.

– Jeg så med mine egne øyne at de angrep oss med raketter klokken tre om natten, forteller Sado. Det var også kurdiske peshmerga-styrker i byen, men de var for få, så de måtte gi opp og selv legge på flukt.

I stedet kjempet de lokale for å stanse IS fra å innta byen. Men de hadde ikke de samme tunge våpen som islamistene hadde, forteller Sado.

– Over 100 personer i landsbyen min ble drept og mange flere bortført, også noen av våre familiemedlemmer. Vi vet ikke hva som har skjedd med dem. Vi andre flyktet opp i fjellene hvor vi ble i tre dager uten vann, mat eller tepper, forteller Sado. Han er overbevist om at IS vil drepe ham, både fordi han er yazidi, men også fordi han tidligere har arbeidet for de amerikanske styrkene i Irak.

IS plyndret alt

Han og de andre innbyggere i landsbyen forsøkte å komme i sikkerhet og så ingen annen mulighet enn å ta den lange turen over fjellene til fots. De gikk langt før de støtte på den kurdiske YPG-styrken som brakte gruppen i sikkerhet.

– Vi husker alt som skjedde i de dagene. Vi vil bare helst ikke huske det, sier Sados kone stille, mens han forteller. Hun sitter på gulvet i det gamle omkledningsrommet, hvor familien bor, og lager te.

Hun og Sado har hørt fra naboene i hjembyen at IS kom kjørende med store lastebiler og stjal alt av verdi fra familiens hus. Deretter solgte de huset videre til en arabisk familie, som de har gjort med mange andre hus, forteller ekteparet.

Sado har fått en dato for sin samtale hos Association for Asylum Seekers and Migrants (ASAM). Her må han møte opp før han kan bli registrert hos FNs flyktningorgan UNHCR. Samtalen skal skje om halvannen måned i hovedstaden Ankara, og Sado aner ikke hvordan han skal komme seg dit. Det er langt unna og han har ikke penger til bussbilletten.

Håper på USA

Hvis han når fram til samtalen hos ASAM, kan det gå åtte år før Sado blir registrert hos UNHCR.

Derfor håper han i stedet å kunne komme seg til USA. Der finnes det et spesielt program for dem som har jobbet som tolker for de amerikanske styrkene, de kan få visum og søke seg til USA. Men Sado er kun én av nesten 43.000 irakere som nå venter på svar fra det amerikanske Utenriksdepartementet. Kun 3.084 av dem fik innreisetillatelse i 2014.

Utenfor sportshallen er en av Sados naboer. Han er utdannet tømrer og har blant annet arbeidet som vakt for de amerikanske styrkene i 2004–2008. Akkurat som Sado er han i livsfare, fordi IS ikke ser med milde øyne på yazidier og andre som har arbeidet for USAs styrker i Irak.

– Allerede før IS dukket opp hadde jeg mottatt trusler fra sivile i området. Min venn som også jobber som vakt ble drept av al-Qaida i 2008, forteller tømreren, som ikke vil fortelle navnet sitt.

– De er våre brødre

Abdullah Mehmetoglu fra det kurdiske partiet BDP kritiserer Tyrkia, som han mener forskjellsbehandler yazidier og andre grupper flyktninger.

– Folk her får for eksempel ikke medisin fra tyrkisk side. Men noen sykehus her i området hjelper oss likevel, fordi legene er kurdere, sier han. Kurderne og yazidierne har en plikt til at hjelpe hverandre, mener han.

– Vi ser dem ikke som flyktninger. De er våre brødre, sier han.