Må lære av Balkan-krisen

Hver eneste dag ankommer flere hundre flyktninger de steinete strendene på Lesvos i Hellas. Andre kommer til Kos, til Sicilia, til Malta. Så langt i år har over 260.000 mennesker krysset Middelhavet, de fleste på flukt fra krig og konflikt i Syria og Afghanistan, og Europa står overfor en av de mest alvorlige flyktningkrisene siden andre verdenskrig. Flyktningkrisen i dag omtales som et uhåndterlig problem og en «flyktningflom» av norske og europeiske politikere.

Men det er bare to tiår siden 3 millioner flyktninger fra Balkan ble drevet på flukt i Europa. Den gang tok Norge imot nesten 22.000 flyktninger. Sverige tok imot 70.000, og Tyskland nær 1 million mennesker på flukt.

Ny tone

Da Norge i 1993 ga 12.000 bosniere kollektivt asyl, var tonen en annen enn i dagens flyktningdebatt, sier professor i slaviske språk Svein Mønnesland ved Universitetet i Oslo.

– Responsen var mye mer spontan, det var ikke tid til en lang politisk debatt som i dag. Alle var enige om at det var en humanitær katastrofe og at en måtte trå til for å hjelpe, sier Mønnesland til Dagsavisen.

I dag handler debatten om krigsflyktningene fra Syria i stor grad om tall: I vår ble Stortinget enige om å ta imot 8.000 syrere de neste to årene. Nylig oppfordret Fremskrittspartiets Siv Jensen norske kommuner til å si nei til å bosette flyktningene, og i valgkampen får velgerne beskjed om å velge mellom velferd og flyktninger.

– Tanken om at vi selv kan bli flyktninger er borte, sier Aage Borchgrevink, seniorrådgiver i Helsingforskomiteen, til Dagsavisen.

Han minner om at grunnlaget for Flyktningkonvensjonen handler om at vi alle kan bli flyktninger en dag, og at det å hjelpe flyktninger også er å hjelpe oss selv, ved å bidra til stabilitet. Siv Jensens oppfordring til kommunene om å si nei til å ta imot flyktninger har skapt reaksjoner fordi det er et brudd med den parlamentariske praksisen.

– Men det er også et brudd med den internasjonale solidariteten som ligger til grunn for Flyktningkonvensjonen, sier Borchgrevink.

– Den kom i stand etter andre verdenskrig, da vi alle hadde vært flyktninger på et vis. Den tida er fjern for oss nå.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Større forståelse

Under krigene på Balkan på 1990-tallet, viste Europa en større forståelse for flyktningenes situasjon enn vi gjør i dag, sier Svein Mønnesland. Han tror årsaken til at responsen er annerledes i dag både har å gjøre med nærhet og nyhet: Den gang kom flyktningene fra Europa, og det var den første store flyktningstrømmen i vår del av verden.

– Det var noe med den brutale måten krigen ble ført på, sier Mønnesland.

– Men krigen i Syria er ikke mindre brutal?

– Nei, men det skal nok mer til å gjøre store inntrykk i dag. Når det som skjer i Syria ikke fører til større engasjement og opprør, er det tydelig at vi har blitt forflatet på en måte.

Flere flyktninger

Grete Brochmann, professor i sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, påpeker at situasjonen var en ganske annen den gang. At NATO gikk så aktivt inn i konflikten, skapte blant annet en form for ansvarsfølelse hos europeiske land. Det var også snakk om langt færre mennesker. Den gang var 3 millioner mennesker på flukt fra Balkan. I dag er 4 millioner fordrevet, bare fra Syria. Over 60 millioner mennesker i verden er flyktninger.

Brochmann er heller ikke enig i at Europas flyktningpolitikk var så mye rausere før. Under krigen på Balkan innførte Skandinavia – i likhet med mange europeiske land – visumplikt for mennesker fra Bosnia-Hercegovina. Sverige og Danmark var først, mens Norge innførte visumplikt i 1993.

– Å innføre visumtvang for folk som står overfor etnisk rensing er ikke særlig sjenerøst, påpeker Brochmann.

Hun etterlyser en mer langsiktig strategi fra EUs side, og sier at det også er nødvendig å tenke på forebygging.

– Hvordan vil du beskrive Europas respons overfor flyktningkrisen i dag?

– Foreløpig er den høyst mangelfull.