Liberalere taper i Tyrkia

Av: Roger Hercz

ISTANBUL (Dagsavisen): Ingeniør Ozgan har levd hele sitt liv i Tyrkia, men føler seg ikke hjemme lenger.

– Det er som om noen har tatt landet vårt. Islamistenes innflytelse dreier seg ikke kun om makt, men også kultur, en kulturkamp. Og vi blir presset ut, sier Ozgan, og tar en slurk av sin søte, tyrkiske te.

Vi sitter på en kafé i Uskudar i den asiatiske delen av Istanbul. Frustrert forteller han om hvordan president Recep Tayyip Erdogan tar til seg stadig mer makt, og etter det mislykkede kuppforsøket mot ham fredag og lørdag, er det bare blitt verre.

I fire kvelder på rad har moskeene i sentrale Istanbul, den sprudlende og ofte liberale storbyen, oppfordret til jihad. Regjeringen arresterer tusenvis hver dag, og langt ifra kun kuppmakere. Sivilsamfunnet i Tyrkia blir stadig mer innskrenket, samtidig som færre og færre i det hele tatt våger å ytre kritikk.

Les også: Uviss fremtid i et splittet Tyrkia

Frykt

Men på fergen over Bosporos-stredet til den europeiske delen av Istanbul, stanser en eldre kvinne meg, trolig kun for å få utløp for sin frykt.

– Dette er forferdelig, sier hun, og ser mot storbyen.

– Jeg har ikke vært så redd siden jordskjelvet i 1999, forteller damen.

I løpet av 37 sekunder i august det året mistet over 17.000 mennesker livet.

De nye oppfordringene til jihad sier imidlertid ikke bare noe om hvordan Erdogan forandrer Tyrkia, men også noe om hvorfor kuppforsøket mislyktes.

Erdogan kunne nemlig mobilisere landets moskeer bak seg, en formidabel ressurs.

På toppen av det hele brukte han moderne kommunikasjonsmidler for alt de var verd: Alle mobiltelefoneiere fikk raskt en SMS med en personlig oppfordring fra presidenten om å gå ut i gatene og konfrontere «forræderne», kuppmakerne.

I ettertid viser det seg også at en av grunnene til at kuppforsøket ble så klumsete gjennomført var at deres planer skal ha lekket ut, og at de visste de hadde dårlig tid.

– Kupp er ikke løsningen, sier ingeniør Ozgan.

– Problemet er at vi snart ikke har noe demokrati å arbeide innenfor. Å kritisere Erdogan er forbudt. Dialoger skulle jo bare berike vår kultur, men slik er det ikke lenger, sier han.

Akademikerne

I går åpnet Erdogan nok en front mot all opposisjon. Etter at han tok seg av dommerstanden, og sparket over 2.700 dommere, innkalte regjeringen universitetenes ledere til et såkalt krisemøte. Akademikere er ikke i tvil – nå vil de intellektuelle bli gitt et signal om at deres tid kan komme. Mange har allerede forstått signalet: Søndag skulle demokrater holde en større demonstrasjon i Istanbul – ikke bare mot kuppforsøket – men også mot Erdogan. Kun et knippe mennesker våget å møte opp.

– Vi lever ikke i en periode der de intellektuelle teller. Nå er det kun volden som taler, sier professor Murat Özbank, en ekspert på demokratiseringsprosesser ved Bilgi universitetet i Istanbul.

Han frykter at han vil bli sparket fra sin post i løpet av august, sammen med andre regimekritiske akademikere.

– I dag er det som om vi er midt i overgangen fra Weimar-republikken til Det tredje rike. Og jeg er redd for at dette kuppforsøket vi akkurat overlevde vil bli som brannen i Riksdagen i Berlin i 1933. Vi må forstå, fascisme er et reelt alternativ i vår tid, advarer Özbank i et intervju med Dagsavisen.

Statens oppmuntring

Men ifølge professor Sakir Dincsahin, en ekspert på tyrkisk historie, er det ikke slik at framveksten av det islamistiske alternativet har kommet gjennom konflikt med den sekulære staten, men heller som et resultat av statens direkte oppmuntring.

– Etter kuppet i 1980 besluttet armeen å styrke Islam og støtte koranskoler for å skape en motvekt mot venstrekreftene i Tyrkia. Dette var under den kalde krigen. Men armeen hadde aldri regnet med at de religiøse ville kunne bli så sterke at de ville overgå dem, som nå, sier professor Dincsahin, som underviser ved Istanbuls Yeditepe universitet. Han sier eksperter i Vesten ofte gjør en feil når armeen og islamistene gjerne blir beskrevet som selvsagte rivaler.

Kollega Özbank mener imidlertid at en også må se et større bilde som angår oss alle.

– Nesten hvor enn vi ser rundt oss, er det kaos. Den arabiske verdenen eksploderer, Europa og EU imploderer, og nå har vi Tyrkia. Vi går inn i en tidsepoke der rasismen vil vokse. En kan ikke lenger utelukke en ende på det liberale demokratiet, sier han.

Problemet er at vi snart ikke har noe demokrati å arbeide innenfor.