Det er kanskje den verste massakren i Midtøstens nyere historie. Men utenfor Syria er det få som kjenner til den: Da Hafez al-Assads styrker angrep byen Hama i februar 1982, ble mellom 10.000 og 40.000 mennesker drept. Kvinner, barn og uskyldige menn var blant ofrene da Assads stridsvogner og soldater omringet byen og rensket hele nabolag for nøyaktig 30 år siden.
Nå ligger minnene om Hama som dyster skygge over nabobyen Homs, bare 50 kilometer lenger sør. I flere dager har Bashar al-Assads artillerigranater regnet over byen. Nå står stridsvogner og soldater oppmarsjert utenfor byen, mens artillerigranatene regner inn over bykjernen.
- Assad har vendt våpnene mot sitt eget folk i Syria, akkurat som sin far, sa den tyrkiske statsministeren Recep Tayyip Erdogan i en TV-tale denne uka. Han er en av mange som har tatt opp parallellen mellom Homs og Hama de siste dagene. Alle som uttaler seg understreker at historien ikke må få lov til å gjenta seg. De neste timene og dagene vil vise om det er nettopp det den vil gjøre.
En rasert by
I 1982 hadde byen Hama over lengre tid vært arnested for et væpnet opprør mot diktatoren Hafez Assad. Tidlig i februar brøt det ut kamper mellom regjeringsstyrker og medlemmer av Det muslimske brorskapet i byen. Assad ga ordre om å slå ned opprøret med alle midler.
- Jeg vil aldri glemme redselen i folks ansikter, forteller den 55 år gamle ingeniøren med pseudonymet Abu Anas til AP i Hama i dag. Han gjemte seg med familien i huset under massakren. Da de kom ut var nabolaget deres omgjort til et hav av murrester. Hender og føtter fra lik stakk ut. Regjeringsstyrkene hadde rasert hele kvartaler. Ingen vet hvor mange som ble drept, Amnestys anslag sier mellom 10.000 og 25.000. Andre snakker om 40.000. Mange tusen ble arrestert og torturert, mange av dem dukket aldri opp igjen.
Syrisk tabu
Ingen journalister slapp inn i byen mens massakren pågikk. Da noen få kom seg inn i etterkant, var det få spor igjen, annet enn ødelagte bygninger. New York Times‘ kjente spaltist Thomas Friedman beskriver i boka «From Beirut to Jerusalem» synet som møtte ham slik:
«Hele byen så ut som om en tornado hadde rast fram og tilbake en hel uke - men dette var ikke moder jords verk». Få torde å snakke om hva som hadde skjedd. Helt til i dag har massakren i Hama vært et tabu også inne i Syria. 2. februar i år var første gang innbyggerne markerte hendelsene offentlig. Under et massivt sikkerhetsoppbud demonstrerte folk, to av hovedgatene ble malt røde som blod og slagord ble sprayet på murvegger: «Hafez døde, Hama døde ikke. Bashar vil dø, og Hama vil ikke».
Åpent denne gang
De skremmende likhetene til tross, det er også forskjeller som gjør at Homs kan unngå Hamas skjebne: Opprøret for 30 år siden var mer begrenset, både geografisk og politisk. Det var i første rekke Det muslimske brorskapet som gjorde opprør. Nå er motstanden mot Assad langt bredere, og har i utgangspunktet ikke vært preget av væpnet kamp.
Men situasjonen nærmer seg også nå en blanding av borgerkrig og geriljakamp. I går meldte syriske statsmedier at to bilbomber eksploderte utenfor kontorene til etterretningstjenesten og politiet i den til nå ganske fredelige byen Aleppo. Minst 25 skal ha blitt drept og 175 såret.
En annen viktig forskjell er medietilgangen. I 1982 var det mulig å forsegle Hama fullstendig. Nå strømmer stadig bilder og videoklipp ut fra Homs, selv om ingen vestlige journalister er igjen inne i byen.
Etter massakren i Hama i 1982, stilnet motstanden og Hafez al-Assad kunne regjere uforstyrret i 18 år før han døde og sønnen Bashar overtok. Ingeniøren Abu Anas håper utfallet blir et annet denne gangen:
- De ønsker å implementere Hama-løsningen også i dag, men det klarer de ikke. Tidene har forandret seg, og folk er villige til å dø for frihet.
ivar.iversen@dagsavisen.no
