Harde liv gir hard ungdom

INTERVJUET

Hvem: Jennifer M. Silva. Sosiolog og forfatter av boka «Coming up Short»

Hva: Økt ulikhet går ekstra hardt utover USAs arbeiderklasseungdom

NEW YORK (Dagsavisen): Det handler om indre liv og egen psyke når ung amerikansk arbeiderklasse forteller historien om livene sine. De snakker om å komme seg ut av depresjonen, tenke positivt og beholde stå-på viljen, sier sosiolog og forfatter Jennifer Silva, som har forsket på USAs arbeiderklasseungdom. I boka «Coming up short» forteller unge servitører, butikkmedarbeidere og annen arbeiderklasseungdom om livet i et USA der framtida er mer usikker enn noen gang.

– Føler seg sviktet

Et svært fleksibelt arbeidsmarked med få rettigheter og høye krav har gjort ungdommene hardere i kantene enn foreldregenerasjonen, sier Silva.

De jobber med korte kontrakter til minstelønn og ofte uten stabilitet eller helsetjenester.

– USAs arbeiderklasseungdom føler seg sviktet av systemet. De lærte at en utdannelse er løsningen, noe som ofte viser seg ikke å være sant. Mange føler de gjorde nøyaktig det som var forventet av dem, og likevel sitter de igjen uten jobb og med skyhøy gjeld. Det gjør dem harde, sier Silva.

Resultatet er en følelse av svik og en verden der lojalitet ikke er noe å satse på. Den erfaringen tar de med seg, og forventer ikke lojalitet fra noen, sier Silva.

Hun definerer arbeiderklasseungdom som barn av foreldre uten høyskole- eller universitetsutdannelse.

– Dette er ungdom som ofte har vokst opp uten økonomisk sikkerhet og med foreldre som ikke har verktøyet som trengs for å kunne strekke seg etter den såkalte amerikanske drømmen.

De forsøker ofte selv å ta høyere utdannelse, men har vanskeligheter med å navigere i et komplekst college-system. Resultatet er ofte millioner i studielån, men uten fullført grad.

Følger Oprah

Silva fant også at arbeiderungdommen utsetter eller helt dropper de tradisjonelle ritualene en forbinder med å bli voksen – få fast jobb, gifte seg, kjøpe hus – fordi de rett og slett ikke får det til.

– Mange er redde for å gå inn i seriøse romantiske forhold, de har vanskelig for å stole på andre, selv romantiske partnere. Frykten for å bli sveket viser seg også her. Mange menn klarer ikke å leve opp til de økonomiske forventningene en har til mannsrollen, sier Silva.

For dem som tør å satse på kjærligheten, er den økonomiske situasjonen en av de største hindrene.

– Det er et evig press på forholdet når en ikke får endene til å møtes, sier Silva.

Under sju prosent av arbeidere i privat sektor er fagorganisert i dagens USA, noe som har fått noe av skylden for den økende ulikheten. Silva fant at arbeiderungdommen søkte og fant støtte i selvhjelpsbøker.

– Så selvhjelpsbøker har tatt fagforeningenes plass?

– Ja, absolutt. Der foreldrene hadde fagforeningen å lene seg på, en kirkegruppe eller en nabolagsorganisasjon, er ungdommen i stor grad alene. Og de søker støtte i selvhjelpsbøker, der de skaper en fortelling om sin egen private emosjonelle kamp. Det er som om de privatiserer lykke, det er noe personlig og privat. Det var noe av det som overrasket meg mest, fokuset på egne følelser.

– Hvorfor det?

– En tradisjonell arbeider, la oss si en industriarbeider fra Pennsylvania, er ikke kjent for å åpne opp om indre følelsesliv.

Lite politisk

– Du skriver at USAs arbeiderklasseungdom ikke vil høre snakk om klasse, kjønn eller rase, selv når de opplever å bli diskriminert. Hvorfor ikke?

– De har vokst opp med et ekstremt fokus på individet, og ser seg selv først og fremst som det, som individer som må kjempe for en plass i verden på egen hånd. Det er en veldig personlig kamp, og de vil ikke bli sett på som ofre.

Den yngre garde er lite opptatt av politikk, forteller Silva.

– Det handler om å klare seg selv først, om egen overlevelse. De ser ingen sammenheng mellom seg selv og det større bilde. Få bruker stemmeretten og de har lav tillit til det politisk systemet.

– Du maler et temmelig mørkt bilde av USAs arbeiderungdom.

– Ja. Det er triste saker, og det kommer neppe til å endres uten store politiske grep. Disse ungdommene kommer ikke til å få stabile jobber, og vil dermed heller ikke vokse opp i tradisjonell forstand. De vil ikke få stabile sikre liv. Det viktigste vi kan gjøre for dem er å skape arbeidsplasser som betaler en lønn de kan leve av, forbedre utdanningssystemet, og gi folk i deltidsjobb bedre helsetilbud.