KAIRO (Dagsavisen): Abdel Hassan er bitter. Ikke bare ble flere av hans venner drept under revolusjonsdagene i fjor, nå føler han at hele revolusjonen er blitt stjålet fra de unge idealistene som utløste det politiske jordskjelvet.

- Vi drømte ikke om at armeen fremdeles skulle manipulere oss, og vi drømte ikke om at islamister skulle dytte oss til side, sier 37-åringen, mens han spaserer frustrert rundt på Tahrir-plassen, som når alt kommer til alt, kun er en gigantisk rundkjøring i den travle millionbyen. Likevel er Tahrir-plassen nesten som et nervesenter, ikke kun i Egypt, men også i Midtøsten. I gangavstand fra plassen ligger institusjoner som parlamentet og hovedkvarteret til Den arabiske liga. Men bak Det egyptiske museet, som huser Tutankhamons gravkammer, står ennå det store utbrente hovedkvarteret til Det nasjonale demokratiske partiet, det forhatte regimepartiet. Mer enn et år har passert siden demonstranter satte fyr på hovedkvarteret, og ingen våger å reparere skadene.

Mange meninger

På selve Tahrir-plassen har en far satt opp telt og nekter å forlate området før politimennene som drepte hans sønn blir straffet. En annen ung mann protesterer mot armeens fortsatte kontroll over landet. Og ved siden av ham igjen, en kristen kopter som frykter et islamistisk styre, og deretter en islamist som protesterer mot at hans presidentkandidat ikke fikk stille.

Men de opprinnelige unge demonstrantene på Tahrir-plassen er i dag så marginalisert at mange er sinte.

- Revolusjonen er ikke over. Hvis noen av kandidatene kunne ha lovt oss håp, ville jeg vært glad, men jeg ser ikke noe lys, sier 20-åringen Karim Gohari, som sier han var aktiv på nettet allerede i månedene før opprøret startet.

Nær oss sitter skopussere ved fortauskanten og pusser skoene til tilfeldige forbipasserende kunder. Kanskje lover revolusjonen en bedre framtid, men også skopusserne vet at de i mellomtiden har munner å fylle hjemme.

En annen mann ved siden av skopusserne selger svarte spøkelsesmasker til forbipasserende.

Karikaturenes historie

På murene rundt Det amerikanske universitetet, som gjerder til plassen, fortsetter karikaturer å fortelle revolusjonens historie. En tegning viser eks-president Hosni Mubaraks ansikt sammensmeltet med regjerende general Mohamad Tantawis, som for å si at det gamle regimet ennå styrer. En annen graffiti viser en egyptisk farao bekjempe sitt folk.

Likevel har noe forandret seg.

- Folk er ikke lenger redde. Det meste er blitt dårligere siden revolusjonen. Økonomien har kollapset, men nå våger vi å si våre meninger, sier 44-år gamle Osama al-Tarawa, en ingeniør, som er spent før valgdagen.

Og det er nytt i Egypt å se presidentkandidater som kjemper om velgernes gunst. Utviklingen blir fulgt - med skrekk - av andre diktatorer i regionen.

I alt tolv kandidater stiller til valg, ledet av favoritten Amr Moussa, landets tidligere utenriksminister. På Egypts nye politiske kart er det ikke tilstrekkelig med en tradisjonell høyre/venstre-akse. Alle kandidatene karakteriseres også som mer eller mindre sekulære eller religiøse. Mens Mohammad Morsi, det muslimske brorskapets kandidat, og uavhengige Abdul Moneim Abul Fotouh, begge er islamister, står sistnevnte samtidig til venstre for Morsi på høyre-venstreaksen.

Armeens løfter

Basert på armeens egne erklæringer, skal sivil makt om kort tid bli overført til den neste presidenten, noe som kan bety slutten på et militærstyre som har styrt Egypt siden offiserens revolusjon i 1952. Men generalene trekker ennå i trådene, og en ny dragkamp om makten må komme. Årsaken: Landet har ingen grunnlov som definerer presidentens makt.

Andre mener at generalene allerede manipulerer velgerne. Ettersom det overveldende flertallet av egypterne er fattige, og vil kunne se en interesse i regimeforandring, har armeen, hevder mange, skapt kunstige kriser for å «overbevise» velgerne om at et status quo er tryggere.

Egypteres følelse av personlig sikkerhet er blitt alvorlig svekket siden revolusjonen, og nå søker armeen å framstå som en stabiliserende faktor.

I de siste dagene har Kairo også gått gjennom en mini-bensinkrise, med tomme bensinstasjoner, og selv det blir av mange sett på som et signal fra armeen om at det er tryggest å stemme på regimemenn, som Moussa eller tidligere statsminister Ahmed Shafiq.

En annen reell frykt er knyttet til mulig valgfusk. Opp til 50 millioner egyptere skal avgi sine stemmer ved mer enn 13.000 valglokaler, og 22 valgobservatører fra Jimmy Carter Senteret skal forsøke å hindre manipulering. For Egypt, som for store deler av Midtøsten, blir likevel valget noe av en revolusjon i seg selv.

- Vi er ikke lenger passive. Fra nå skal vi bli hørt, sier ingeniøren al-Tarawa, og sender et sint blikk bort på en karikatur av Mubarak.

roger.hercz@dagsavisen.no