JAFFA (Dagsavisen): Siden det er første gang på 60 år at libyere kan delta i frie valg, er entusiasmen i hovedstaden Tripoli stor. 50-årige Zainab Masri, som har levd hele livet under diktaturet til Muammar Gaddafi, var regelrett overveldet.

- Jeg kan ikke beskrive følelsen. Vi betalte en pris. Jeg har to martyrer i familien. Og jeg er sikker på at framtida vil bli bra, Libya vil lykkes, sier Masri til Reuters.

Pekefingeren hennes er farget av blekket som skal hindre dobbel stemmeavgiving.

Men lite er stabilt i Libya, og landet kan ennå bli opprevet av splittelser mellom forskjellige stammer. Eller det kan ende i splittelse mellom den østlige delen av landet og den vestlige, inkludert byen Benghazi, der opprøret mot Gaddafi også startet.

Det at tre land i den arabiske verdenen nå har avholdt relativt frie valg, er uansett i ferd med å skape en ny politisk tradisjon som i seg selv kan forandre Midtøsten. I en region der lederne ofte er blitt gjenvalgt med en oppslutning som nærmer seg 99 prosent av velgermassen, er dette selve jordskjelvet.

Diktatorklubben

Heller ikke Den arabiske ligaen, tidligere verdens mest eksklusive diktatorklubb, er lenger den samme. I tiår møttes topplederne til elegante middager, lovte reformer og reiste hjem for å fortsette undertrykkingen av sine folk. Ennå kommer diktatorer til å dominere møtene, men nye lederstemmer - med nye agendaer - vil nå bli hørt i hovedstedene.

Kanskje er ikke valgene helt frie, som i Egypt, og kanskje er ikke lederne like forpliktet til menneskerettigheter, som i Tunisia, og kanskje er landet blottet for politiske institusjoner, som Libya, men introduksjonen av valg som noe normalt i Midtøsten kan bli begynnelsen på den store forandringen. Likevel er ikke testen det første valget der opposisjonen vinner, men det der de nye makthaverne taper.

Mubaraks advarsel

Hosni Mubarak, den avsatte egyptiske presidenten, hadde rett. I alle år hadde han et standardsvar til sine vestlige allierte som under toppmøtene til tider satte mangelen på demokrati på dagsordenen.

- Dere har bare et valg, enten meg eller islamistene, pleide Mubarak å si.

Nå har islamister inntatt lederstillingene i Egypt, det toneangivende landet i Midtøsten, og Tunisia. Det gjenstår å se i hvilken grad islamistene vil forsøke å gjøre sine land mer fundamentalistiske. Men Mubarak tok samtidig feil på avgjørende områder: I Egypt mistet Det muslimske brorskapet oppslutning da folket etter revolusjonen ble skuffet over deres politikk. Og den nye presidenten, Mohamed Morsy, vil måtte inngå allianser med brede sjikt i samfunnet.

Det Mubarak heller ikke så, var at hans fall kunne åpne det egyptiske samfunnet for nye, kritiske debatter som ingen tidligere våget å ta del i. Også det politiske kartet har utviklet seg - i dag forsøker nye krefter å gjøre seg gjeldende: Fra nå av vil det trolig ikke lenger kun stå mellom islamistene og det gamle regimet.

Om to dager skal Morsy ut på sin første offisielle reise utenlands. Hans første stopp blir Saudi-Arabia, et besøk som ikke bare har symbolsk betydning, men også kan få politiske konsekvenser. I Egypt vil millioner følge besøket for å se hva det vil bety for landets politiske kurs.

Mohammad al-Qattan, Saudi-Arabias ambassadør i Kairo, etterlater ikke stor tvil om hvem som skal dominere det nye forholdet.

- President Morsy var nøye med å legge sitt første besøk til Saudi-Arabia, sier al-Qattan.

Demokrati og krig

Saudi-Arabia styres også av et islamistisk regime, men det er ikke folkevalgt og er langt mer reaksjonært enn selv det Morsy kunne drømme om. Egypt er imidlertid avhengig av økonomisk støtte fra Riyadh. Og Saudi-Arabia er ventet å bruke besøket til å forsøke å innordne det nye Egypt under sitt regionale hegemoni, også på vegne av USA, landets allierte.

Valg og spirende demokrati har bivirkninger. Midtøstens utallige kriger har ikke bare ødelagt regionen, de har også vært med på å rettferdiggjøre de undertrykkende militærdiktaturene. Kanskje har Vestens historie undergravd postulatet om at «demokratier aldri går til krig mot hverandre». Men de gjør det langt sjeldnere. For Midtøsten vil det være en markant forandring.

- Liberale leder i Libya

Libyerne gikk lørdag til valgurnene i det første frie valget på 60 år for å velge en grunnlovgivende forsamling.

- Tidlige resultater viser at koalisjonen leder i flesteparten av valgkretsene, sier Faisal Krekshi, generalsekretær i den liberale koalisjonen bestående av om lag 60 politiske organisasjoner og uavhengige representanter.

To av tre stemte

Alliansen ledes av den tidligere overgangslederen Mahmoud Jibril, men han var ikke blant kandidatene som stilte i lørdagens valg.

Opptellingen av stemmene pågikk fremdeles i går ettermiddag. Men også lederen for et av landets største islamistiske partier, Rettferdighets- og utviklingspartiet, sier at den liberale koalisjonen ser ut til å ha et solid forsprang. Nesten to tredeler av Libyas stemmeberettigede deltok i valget, viser de første tallene.

Lite sabotasje

- Vi får fortsatt inn rapporter fra valglokalene, men tallet på velgere har nådd 1,6 millioner personer, som er 60 prosent av velgerne, sa lederen av landets valgkommisjon, Nuri al-Abbar natt til i går.

Abbar sier videre at 24 av 1.554 valglokaler ble forhindret i å åpne dørene på grunn av sabotasje, noe valgkommisjonen betrakter som et lavt tall. De fleste av disse lå øst i landet.