– Folk trodde det bare var en kort fase før det hele ble bedre

Det var juni 2011. Lina Sergie Attar hadde reist tilbake til Aleppo, byen hun tilbrakte andre del av oppveksten i. Det var opprør i Syria. Tro på forandring. Det skulle bli revolusjon, frihet!

Det syriske opprøret var i sin spede begynnelse, men man så allerede at myndighetene slo brutalt ned på demonstrasjonene. Foreløpig skjedde ting andre steder, ikke i Aleppo.

– Folk spurte meg: «Hvorfor kommer du nå? Dette vil snart være over, og da vil det bli bedre». Folk trodde det bare ville være en kort fase før det hele ble bedre. Men jeg hadde en følelse av at det ikke var tilfelle. Så jeg dro til Aleppo, sier Lina Sergie Attar.

Det ble siste gang hun var i Aleppo.

Symbolet Aleppo

Aleppo. Hvor mange utenfor Midtøsten hadde hørt om byen før Syria-krigen? I dag har navnet på den største byen i Syria festet seg som et symbol på krigen, en av de største humanitære katastrofene i verden.

– Aleppos fall ble et vendepunkt. Men det er ingen vinnere i denne krigen. Det er blitt klart i løpet av krigen, men Aleppo gjorde det veldig klart. Regimet, opprørerne, ekstremistene – ingen har seiret. Dette er ingen virkelig seier, heller ikke for Assad-regimet, sier Attar, som nettopp var i Norge på seminaret «The story of Aleppo».

Hun er en syrisk-amerikansk arkitekt og skribent som i dag driver arbeid for syriske flyktninger.

I Aleppo kriget opprørere mot Assad-regimet, og byen var lenge delt mellom opprørskontrollerte øst og regimekontrollerte vest. I desember i fjor erklærte regimet at de hadde gjenerobret Øst-Aleppo. Den militære seieren i Aleppo ble ansett som et viktig vendepunkt. Nå hevder både Assad-regimet og analytikere at det går mot seier i krigen for regimet, godt hjulpet av Russland og Iran.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tok bilder

For Attar er ikke Aleppo navnet på en krigssone. Det er hjemme. Det er gamleskolen, de kjente gatene hun har gått opp og ned, ungdomsvenner, familie. Sommeren 2011 tok Lina Attar bilder i leiligheten til bestemoren. Det var der faren hadde vokst opp.

Hun tok bilder av tingene i leiligheten, rommene. Hun hadde en følelse av at hun kanskje ikke ville komme tilbake, og ville ta med seg en bit av barndommen.

Lina Attar ble født i Aleppo, men foreldrene hennes, som var leger, flyttet til USA for å skaffe seg et bedre liv da hun var liten. De reiste tilbake da Lina Attar var 12, så hun hadde hele sin ungdom i byen, hun gikk på skole og universitet der.

Hun fotograferte ikke sitt eget hjem, der foreldrene bodde.

– Det ville vært for tøft å gjøre det i hjemmet til foreldrene mine. Det var vanskeligere å tenke seg at jeg ikke kunne komme tilbake til mitt eget hjem, sier Attar.

Enn så lenge var det ikke uro i Aleppo, men de så på TV hva som skjedde i andre byer i Syria. De unge syriske demonstrantene var inspirert av Egypt og Tunisia.

– Vi var mange som var optimistiske, jeg også, selv om jeg følte det kunne gå galt av sted, sier Attar.

– Vi var mange som var naive. I disse årene har vi mange ganger forestilt oss hva som er verste scenario. Og så er virkeligheten blitt mye, mye verre enn selv det. Ingenting kan forberede deg på at alt du kjenner på kort tid skal bli borte.

Trenger sjansen

Attar dro tilbake til USA fra Aleppo i 2011, men fra det året har hun arbeidet for syriske flyktninger. Arkitektyrket praktiserer hun ikke. Hun har skrevet om krigen for en rekke internasjonale aviser og tidsskrifter. Hun var med på å starte Karam-stiftelsen i 2007, og fra 2011 har innsatsen vært rettet mot syriske flyktninger særlig i Tyrkia. Stiftelsen gir unge syrere utdanning innen teknologi og entreprenørskap.

– Vi vil bygge ledere for framtida, og ønsker å vise dem at det at de er flyktninger ikke er det som definerer dem som mennesker. Ideen er at syriske flyktninger etter hvert skal bli ledere i samfunnene der de lever, hvor det nå enn blir. De skal bli mennesker som bidrar, ikke bare mottar, sier Attar.

De unge hun møter har masse håp.

– De syriske barna og ungdommene jeg møter snakker ikke om krigen. De snakker ikke om annet enn det som ligger foran: hvordan de skal lære engelsk, få utdanning, få tilgang til verden gjennom sosiale medier. De ser etter muligheter, sjansen til å få det til, sier hun.

De som har klart å komme til Europa vet at de er heldige, påpeker hun.

– De har risikert så mye for å komme hit, men de trenger sjansen, en hånd til å begynne med, så vil de klare å integrere seg og klare seg selv. Selv om det er vanskelig i begynnelsen, vil de bidra om noen år. Det har vi sett av syriske immigranter over flere tiår allerede flere steder i verden, mener Attar.

Videre med Assad

I begynnelsen var forventningen høy blant syriske opposisjonelle om at Assad ville bli borte. President Barack Obama mente Assad måtte gå. Russland har hele tiden ment han bør fortsette. I dag er det stadig mer som tyder på at Assad blir sittende.

– For meg er det uvirkelig at det i det hele tatt er et tema, sier Lina Attar.

– Spørsmålet «hvis ikke Assad skal lede landet, hvem da?» er ikke engang gyldig. Det snakkes som om det ikke er noen andre i Syria enn den ene personen som kan lede landet. Det er så mange som ville blitt utrolige ledere, som hadde visjoner, som nå er drept, arrestert eller forsvunnet. Den store majoriteten av dødsfallene i Syria er forårsaket av Assad-regimet. Vi har en person som leder som har gjennomført folkemord mot sitt eget folk med sine allierte. Det er utrolig at vi blir fortalt av verdens ledere at det ikke er noen andre som kan lede, sier Attar.

Men Assad vil lede et splittet land i ruiner.

– Regimet framstiller det som om det har vunnet. Men hva har du vunnet når hele landet er ødelagt, halve befolkningen er fordrevet, en halv million er drept og hundretusener er arrestert, vi har fått IS, og vi har fire-fem land som bomber landet? Hvis dette er seier, hvilken regjering er det som har brakt dette på folket, spør Attar.

Skuffet over veden

Hennes største frustrasjon er å se hvordan verden har latt krigen i Syria gå videre, at verken syrere selv eller verdenssamfunnet har funnet noen løsning.

I dag bryr man seg enda mindre enn før, mener hun. Folk begynner å bli lei. Hun skulle ønsker flere økte presset mot sine regjeringer.

– Politikere og regjering beveger seg ikke uten folket. Vi er tilfredse så lenge det ikke skjer i nærheten av oss. Men det er ikke langt unna, det har flyktningkrisen vist. Og dette kan skje hvor som helt når som helst i verden. Vi ser nå en stor turbulens i verden, og vi ser at ting kan forandre seg veldig fort. Det handler ikke om Syria lenger, det handler om oss alle, sier Attar.

En gang, når krigen er over, skal syrere forsøke å leve sammen igjen.

– Skal man lappe sammen dette landet igjen, må man se på erfaringene andre steder, hvordan folk kan forsones etter en konflikt. Vi må se på Bosnia, Sør-Afrika, andre steder hvor folk har gått videre. Men det må være vilje i folket til å gjøre det, det kan ikke påtvinges utenfra. For å klare det må folk føle en viss grad av at det utøves rettferdighet. Det har vært for mange tap til at folk kan gå videre uten at man søker oppgjør og rettferdighet, sier hun.

Uten folk

I dag er det ikke full krig i Aleppo, slik det var.

– Noen har vendt tilbake. Den daglige volden er i stor grad over, det er en viss grad av stabilitet, men ødeleggelsene er massive, særlig i øst, sier Attar.

Foreldrene hennes dro tilbake til USA i 2012. Lina Sergie Attars hjem lå i vest. Det ble holdt under regimets kontroll, og er ikke like ødelagt som øst.

– Det er greit i gaten vår, men vi kan ikke dra tilbake. Det er et hus uten folk. Og det er en by uten halve befolkningen. Syria under Assad er nå et Syria uten halve folket, sier hun.

Hun kan spore slektstreet til hele familien i hundrevis av år tilbake i Aleppo. Det gir henne en sterk tilhørighet til byen.

– Aleppo er en av de eldste stedene i verden. Byen er blitt ødelagt og bygget opp igjen flere ganger. Når man ser på den lange historien er dette bare et par sekunder i Aleppos historie. Det er vanskelig å se når man er midt oppe i det. Land og byer bygger seg opp igjen. Folk bygger seg opp igjen, det vil man i Aleppo igjen også, sier hun.

Hun har håp om at hun kan komme tilbake til byen der hun fotograferte sommeren 2011. Barna hennes har vært i Syria, men det var før krigen, og de husker ikke mye.

– De kjenner bare det Syria de ser bilder av i nyhetene. Jeg håper de en gang får se det Syria jeg kjenner, det vakre landet vi snakker om.