Annonse
Utenriksminister Børge Brende møtte Kinas president Xi Jinping i Beijing i april i år. Det var første møte etter seks år med isfront mellom Norge og Kina, etter at Den norske nobelkomiteen ga Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforsvareren Liu Xiaobo.

– Få seire i utenrikspolitikken

Regjeringen har ført en utenrikspolitikk uten nytenkning, mener forsker.

Annonse
Verden

 

– Regjeringen har vært mer reaktiv enn proaktiv og tatt få nye initiativ i utenrikspolitikken, sier Halvard Leira, NUPI-forsker, som har forsket på utenrikspolitikk.

Han mener regjeringen har tenkt for lite høyt om Norges rolle i en verden i rask endring.

Les også: Norge: Stille midt i stormen

Kritikk for Kina-ja

– Vi har ført en offensiv og trygg utenrikspolitikk for å sikre norske interesser i fire år med svært krevende situasjon internasjonalt, svarer Marit Berger Røsland, statssekretær for Høyre i Utenriksdepartementet i en e-post.

Regjeringen har få utenrikspolitiske seire, mener Leira. Normaliseringen av forholdet til Kina presenteres som et gjennombrudd, sier forskeren.

– Men det er potensielt problematisk, både fordi Norge har hatt som mål å stå opp for menneskerettigheter, og internt i Høyre, fordi det ikke ser bra ut, med tanke på at Høyre-politikerne Jan Tore Sanner nominerte Liu Xiaobo til Nobelprisen og Olemic Thommessen kjempet for Tibet.

– Normaliseringen av forholdet til Kina har vært svært viktig og gjør det mulig å ha en politisk dialog for første gang på seks år, sier Røsland.

Hun viser til at Norge og Kina har gjennomført første runde i en ny årlig konsultasjonsmekanisme, som også dekket menneskerettigheter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Bli tøffere i tonen

I april la regjeringen fram en stortingsmelding om veivalg i utenrikspolitikken. Den brakte lite nytt, mener Leira.

Øyvind Eggen, rådgiver i Civita, etterlyser at regjeringen gjør reelle veivalg eller tydeligere prioriteringer.

– Kanskje kan vi også gjøre som svenskene, som er noe tøffere i tonen og mer konfronterende? I spørsmålet om kvinners reproduktive rettigheter og seksuelle helse har Norge vært tøffere før, sier Eggen om svenskene, som har en feministisk utenrikspolitikk.

Røsland mener regjeringen tenker nytt.

– Vi har varslet nye grep, som tettere forhold og sikkerhetspolitisk dialog med europeiske allierte som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland, sier hun, og nevner opptrapping av innsatsen på Vest-Balkan og styrket innsats i sårbare stater og regioner i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel.

Veivalg-meldingen fikk stor tilslutning i Stortinget og viser at det er bred enighet om hovedlinjene i utenrikspolitikken, sier hun.

– Tettere på USA

Norge ser ut til å legge seg tettere opp mot USA, mener Leira. Regjeringen har tillatt at 300 amerikanske soldater kan trene på Værnes. Forholdet til USA kunne godt diskuteres mer eksplisitt, fordi politikken her kan bli oppfattet som en endring i tradisjonell norsk politikk, sier han.

– Det er mulig at det ikke er lurt å legge seg tettere opp mot Trumps USA når landet inntar en mindre tydelig rolle i verden. I alle fall burde et slikt valg diskuteres, mener Leira.

Røsland er uenig i at de legger seg tettere opp mot USA, og peker på at de i stortingsmeldingen varslet tettere samarbeid med sentrale europeiske allierte. Sikkerhetssamarbeidet med USA innenfor NATO har vært en grunnmur i norsk sikkerhetspolitikk siden andre verdenskrig, sier hun.

– Alliert trening og øving i våre områder er viktig og ordningen med den amerikanske rotasjonsbaserte øvingen og treningen på Værnes er i vår interesse, skriver Røsland.

Norge har i praksis lite handlefrihet i de viktige sakene, som er sikkerhetspolitikk og handel, sier Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær i UD for KrF.

– NATO og USA er vi så avhengig av at vi alltid følger deres linje. Det er i norsk interesse og helt nødvendig, sier Matlary.

Vil ha utviklingsminister

Eggen i Civita mener det viktigste skiftet fra forrige regjering er at Brende sier mer direkte at bistand skal fremme norske interesser, for eksempel å løse flyktningkrise. Fagfolk er ikke enig i at bistand er vellykket til slike formål, sier Eggen. Han etterlyser at utviklingsministeren kommer tilbake:

– Brende har arbeidet med både utenriks og bistand. Det er en enorm oppgave, og interessene kan være motstridende: Det som er bra for verdens fattige, er ikke nødvendigvis bra for Norge.

– Lite nytt

Røsland mener krisene i Midt-Østen og Nord-Afrika, folkerettsbruddene i Ukraina, terrortrusselen, migrasjonspress, økt polarisering og svekket tillit til internasjonalt samarbeid har satt sitt tydelige preg på regjeringsperioden.

– Har ikke Brende sittet i en krevende periode, Leira?

– Jo, og det kan tenkes å redusere mulighetsrommet. På den annen side kunne man jo da tenke seg dels at utenriksministeren ville være mer synlig, for å forklare og formidle verdensutviklingen og Norges svar på den, dels at aktiviteten ville økes, for å maksimere det handlingsrommet Norge tross alt har, sier Leira.

– Ingen store grep

Regjeringens politikk kan ikke huskes for de store grepene, mener NUPI-forskeren. Regjeringen har gitt mye penger til utdanning i utviklingsland, sier han.

– Men er dette regjeringens store overordnede sak, har de ikke solgt den inn godt nok.

Røsland trekker fram at Norge bidro til implementeringen av atomavtalen med Iran, og utskipingen av kjemiske våpen fra Assads arsenaler. Gjennom bidragene i koalisjonen mot IS har regjeringen bidratt til å demme opp for internasjonal terrorisme, mener hun.

– I forholdet til Russland har vi vært tydelige på folkeretten, men også videreført samarbeid og løst asylsituasjonen på Storskog, sier Røsland, og nevner norske bidrag til fredsavtalen i Colombia og fredssamtaler på Filippinene.

Matlary mener Brende har gjort en «OK jobb». Det er lite en utenriksminister kan sette i gang med, sier hun.

– Norge er et lite land i verden, uansett hva norske politikere sier, og det er ikke store frihetsgraden for å gjøre så mye, sier hun.

– Mye snakk

Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre viste en større vilje til å diskutere Norges rolle i verden, sier Leira, og viser til Støres Refleks-prosjekt.

Det er Matlary uenig i.

– Refleks medførte ikke mye resultater, men veldig mye snakk. Jeg var selv med på møter og i et utvalg som ikke gjorde noe som helst konkret, sier Matlary.

Annonse