Annonse
Forbundskansler Angela Merkel (t.v.) rager i dag som Europas leder, ikke bare i kraft av Tysklands sterke økonomi, men også i kraft av politisk klokskap, skriver Bjørn Hansen etter helgens G20-møte i Hamburg.

Europa etter Trump

Toppmøtet i Hamburg endte der det måtte ende: Trump-USA mot resten av verden.

Annonse
Verden

 

I løpet av et halvt år har vi sett verdens eneste supermakt abdisere fra sin rolle som den ledende geopolitiske aktør. Samtidig har president Donald Trump i et tosidig møte med president Vladimir Putin løftet Russland opp til en likeverdig internasjonal partner ved den såkalte våpenhvileavtalen for Syria, der ingen av krigsdeltakerne fra Midtøsten deltar.

Gjennom 17 og et halvt år har Putin strevet etter denne anerkjennelsen fra USAs side. Russlands likeverdighet med USA har ikke blitt anerkjent tidligere i denne perioden, ikke av presidentene Clinton, Bush og Obama, bare av presidenten som Putin forsøkte å hjelpe til makten gjennom hacking av demokratenes databaser.

Versjonene om hva som skjedde i møtet mellom Putin og Trump spriker. Det finnes minst to versjoner av diskusjonen om datahackingen, den russiske som spiller ned konfrontasjonen, og den amerikanske som gjør Trump til den store irettesetter, bare tre dager etter at han uttalte sterk tvil (under besøket i Polen) om Russland i det hele tatt sto bak hackingen. Ingen av versjonene lar seg verifisere, ettersom møtet var så lukket som noe internasjonalt møte kan bli (to presidenter, to utenriksministre og to tolker).

Hva som ellers kom ut av møtet, utover Syria, er høyst uklart. Trump har åpenbart ikke tatt opp Russlands aggressive rolle i Ukraina, eller den omfattende undertrykkelsen av politisk opposisjon i Russland, temaer som under andre presidenter ville ha vært meget sentrale. Putin kan nå sole seg i glansen av en amerikansk presidents anerkjennelse, for hva den i Trumps tilfelle måtte være verdt.

Det mest grunnleggende ved møtet er likevel USAs nesten universelle tilbaketrekning fra internasjonale lederroller, enten det gjelder handelspolitikk, klimapolitikk eller sikkerhetspolitikk, og i Europa er sikkerhetspolitikk ensbetydende med NATO, som Trump anser som avleggs. Hans besøk i Polen, et land som sklir jevnt og sikkert inn i en autoritær samfunnsform, viser hvilken vei den amerikanske presidenten ser, i den grad han ser noe som helst. President Putin må gni seg i hendene når han, nesten uten å løfte en finger, har fått en splittelse mellom Vest-Europa og USA midt i fanget. Med en økonomi på størrelse med Italias, er Russlands atomvåpenarsenal landets eneste krav på en internasjonal superrolle.

Kanskje er det på tide å se forbi Donald Trump, til det som kommer etter ham. Når han forsvinner fra scenen, er i dag umulig å si, men det kan skje både før og etter et valg. Problemet i USA i dag er at Kongressen nesten er ribbet for representanter med internasjonal og ikke minst sikkerhetspolitisk erfaring. Senatorer som Sam Nunn (D) og Richard Lugar (R) er for lengst ute av aktiv politikk. Ved Kongressvalget allerede for 23 år siden, hadde over halvparten av de nyvalgte ikke pass, det vil si at de aldri hadde vært utenfor USAs grenser, ikke engang til Canada eller Mexico. Det var neppe bedre etter valget i fjor høst.

I Trump-administrasjonen er det kun forsvarsminister Mattis og sikkerhetsrådgiver McMaster som kan sies å ha solid bakgrunn i sikkerhetspolitiske spørsmål. Utenriks-minister Tillerson har internasjonal erfaring, men kun fra forretningsverdenen, noe som til en viss grad har preget hans første måneder i jobben. Ellers i USA er det tenketanker og frittstående kommentatorer i mediene som deltar i debatten om internasjonale spørsmål. Kongressen hviler i taushet.

Når man skuer forbi Trump-perioden, finnes små lyspunkter i horisonten. Når en amerikansk president, så spinnvill han enn måtte være, gang på gang reiser tvil om NATOs berettigelse, er det vanskelig å se at NATO etter Trump skal fortsette som det var før Trump. For Europa består utfordringen i å ta denne situasjonen på alvor og sørge for at verdensdelen øker sin egen sikkerhet, samtidig som man i størst mulig grad tar vare på de elementer i NATO-samarbeidet som fortsatt fungerer. Det mest påregnelige som vil skje er Russlands forsøk på å skape en enda større kløft mellom USA og NATO i Europa. Det er opp til Europa om man vil la det skje.

Forbundskansler Angela Merkel rager i dag som Europas leder, ikke bare i kraft av Tysklands sterke økonomi, men også i kraft av politisk klokskap. Men sikkerhetspolitisk befinner Tyskland seg langt bak i rekken. Storbritannia har drevet inn i et politisk vakuum, og landets statsminister Theresa May opptrer som en marionette i hendene på en uforutsigbar, egomanisk, kunnskapsløs og manipulerende sjarlatan i Det hvite hus. Ingen ser lenger til London for lederskap.

For små land, som Nederland, Danmark og Norge, med historisk tette bånd både til Storbritannia og USA, er situasjonen meget utfordrende. Kanskje et tettere samarbeid mellom små og mellomstore stater i Nord-Europa kan bidra til et pusterom inntil en rasjonell og forutsigbar administrasjon i USA overtar. Det vil finnes et Europa og en verden etter Trump.

Annonse