Annonse
DA TONEN VAR EN ANNEN: Recep Tayyip Erdogan sammen med president i EU-kommisjonen José Manuel Barroso i Brussel i 2004. FOTO: THIERRY CHARLIER/NTB SCANPIX

Erdogans reise mot makten

Landet som var demokrati- modell for Midtøsten, har igjen fått et autoritært styresett. Hvordan tok Recep Tayyip Erdogan Tyrkia hit?

Annonse
Verden

I dag markeres det at det er gått et år siden kuppforsøket i Tyrkia. Rundt 50.000 mennesker er pågrepet og mer enn 100.000 er oppsagt eller permittert fra jobb for å ha tilknytning til kuppet.

– Kuppet var «en gavepakke fra Gud», slik Erdogan selv også omtalte det. En gavepakke for ønsket om å samle makt, men ikke for demokratiet, sier forfatter og Tyrkia-kjenner Stian Bromark, som skriver bok om Erdogan.

2000: EUs «forbilde»

Men tidlig på 2000-tallet ble Tyrkia omtalt som en demokratisk modell for andre land i Midtøsten, og et forbilde for demokrati og islam.

Tyrkia signerte en avtale med EU for mulig EU-medlemskap. I 2002 vedtok den tyrkiske regjeringen tre reformpakker for å endre straffelov og anti-terror-lovgiving. Det skulle føre til forbud mot dødsstraff i fredstid, styrke ytringsfrihet og tillate nyheter på kurdisk.

– Under valget i 2002 framstilte Erdogans parti AKP som et langt mer Europa-vennlig, næringsvennlig parti, som var mindre aggressivt mot sekularismen, sier Bromark.

Men var åpningen reell eller strategisk, for å samle makt?

– Jeg kan ikke se at Erdogans demokratiske vilje var reell. Partiene han var medlem av var representert ved typiske mørkemenn, sier han.

Islamske partier hadde eksistert siden 1970-tallet, men var blitt slått ned på. AKP lignet disse partiene, som var mer fiendtlige mot Europa, mer nasjonalistiske og mente islam burde være rettesnoren, mener Bromark.

Velviljen mot Erdogan ble av AKP sett på som en godkjenning av deres selverklærte muslimske demokratiske verdenssyn, skriver Tyrkia-kjenner Steven A. Cook i The Atlantic.

Erdogan startet reformer som skulle bane vei for et mer åpent og demokratisk Tyrkia. EU tilbød Erdogan å begynne medlemskapsforhandlingene. De startet i 2005, men enkelte EU-land var imot.

Men så begynte Erdogan å styre unna reformene han hadde lovet EU. Det Tyrkia som ledende europeiske politikere hadde omtalt som et forbilde for Midtøsten og den arabiske våren, behandlet opposisjonelle og journalister verre enn andre land i Midtøsten.

Da han var ordfører i Istanbul på 1990-tallet, skal Erdogan ha uttalt at demokratiet var «et middel, ikke et mål».

«Snikislamisering»

Tyrkia-forsker Siri Neset ved Christian Mikkelsens institutt intervjuet politiske, religiøse og militære eliter under feltarbeid i Tyrkia i 2012.

– Jeg husker at en kvinne sa at Erdogan sto for en «snikislamisering» av Tyrkia. Jeg ble overrasket over at det var så sterk misnøye sammenlignet med bildet i Europa, sier Neset.

Intervjuobjektene omtalte ham som en som ikke tålte kritikk, kun omga seg med mennesker som sa ja til alle forslag og kvittet seg med all opposisjon. Han trodde mediene var underlagt han som et slags departement som han kunne styre etter egen vilje, sier Neset. Under den første regjeringsperioden hadde Erdogan løftet folk ut av fattigdom.

– Under den andre perioden sa de at makten hadde gått ham til hodet, forteller Neset.

2013: Vendepunktet Gezi

Vi vet ikke hvor langt tilbake Erdogans planer for å samle makt strekker seg. Men han har vært tålmodig, sier Bromark.

Tyrkia-ekspert Cook peker på 2007 som året da den demokratiske viljen begynte å svekkes. Tyrkias militære ønsket ikke Abdullah Gul, AKPs favorittkandidat for å bli president, fordi han var islamist. Erdogan erklærte nyvalg. Samme år kom det fram at det var planlagt et kupp for å kaste myndighetene. Det ble ikke bekreftet om kuppet var reelt.

Europa så ikke den demokratiske tilbakegangen før under Gezi-demonstrasjonene i 2013, mener forskerne. Tyrkiske myndigheter slo hardt ned på demonstrantene i Gezi-parken i Istanbul.

– Det var da Erdogan kom «ut av skapet» som den autoritære lederen han skulle bli. Opprøret fikk en mye større symbolkraft enn ventet. Folk opplevde at de hadde fått inndratt friheter som de tidligere hadde, og demonstrerte samlet, på tross av religioner, sier Bromark.

Hvem er utfordrerne?

Etter kuppet i fjor har Erdogan vingeklippet både militæret og Gulen-bevegelsen effektivt, sier Bromark. Folkeavstemningen i april, sikret ham økte fullmakter. Erdogan har få mektige utfordrere igjen. De sekulære unge og progressive, som ønsker et annet Tyrkia, er del av de pågående demonstrasjonene. Spørsmålet er om en sterk opposisjon klarer å samle seg, ifølge Tyrkia-kjenneren. Rettferdigshetsmarsjen, som kom i mål i Tyrkia forrige søndag, kan minne om Gezi i 2013, mener han.

– Erdogan har vunnet valg med nokså små marginer. Det vil si at vel 50 prosent av Tyrkias befolkning ikke ønsker den politikken han fører, sier Bromark.

Neset tror økonomien i Tyrkia og stabiliteten i landets urolige nabolag, der Syria ligger, vil bli mest avgjørende.

– Erdogan er en fabelaktig politisk strateg. Den eneste virkelig mislykkede hendelsen er at han og AKP i 2015 tapte majoriteten i parlamentet. Det førte til en brutal retorikk, økt samarbeid med nasjonalister og slutten på fredsforhandlinger med kurdere. Det avgjørende blir om Erdogan vinner presidentvalget og AKP Erdogans parti vinner flertall i parlamentet i 2019, sier Neset.

Erdogan har løftet flere av de fattige inn i middelklassen. En ny generasjon, som takket være Erdogan har fått seg utdanning, har fått adgang til «middelklassefriheter». Spørsmålet er om disse vil stille høyere krav og forventninger som kan utfordre Erdogan.

I 2022 markeres 100-årsjubileet for Atatürk.

– Atatürk løftet fram de sekulære, høyt utdannede tyrkerne, i de store byene, som Istanbul og Izmir. Erdogans folk, «det andre Tyrkia», som bodde øst i og var fattige, ble i stedet undertrykt, hevder Erdogan. Hans mål er å snu situasjonen på hodet sammenlignet med Ataturks sekulære styre, sier Bromark.

tone.magni.finstad.vestheim@dagsavisen.no

Annonse