Verden

Destinasjon Latin-Amerika: migrasjonsstrømmene som snudde

ANALYSE: Den republikanske presidentkandidaten Donald Trump vakte avsky i sommer da han påstod at USA er blitt en søppelplass der mexicanerne dumper voldtektsmenn og narkohandlere. Hans løsning: bygge en mur.

Med det avslørte Trump ikke bare sin rasisme og fordomsfullhet, men også kunnskapsmangel. Siden 2010 har det ikke vært netto innvandring av mexicanere til USA. Og ikke bare det. En ny rapport fra den Internasjonale Migrasjonsorganisasjonen viser at det siden 2010 er det flere som har migrert fra Europa til Latin-Amerika enn andre veien, og at det sendes mer penger hjem fra europeiske gjestearbeidere i Latin-Amerika enn omvendt. Det er på tide å begynne å tenke på Latin-Amerika som en del av løsningen på verdens migrasjonsutfordringer, og ikke problemet.

Migrasjon fra Europa til Latin-Amerika er selvsagt ikke noe nytt. Vi må ikke så langt tilbake som til conquistadorene for å finne bølger av spanjoler, italienere, tyskere, franskmenn og engelskmenn som har slått seg ned i Latin-Amerika. Særlig mange kom tidlig på 1900-tallet. Den siste bølgen av migrasjon fra Europa til Latin-Amerika begynte med finanskrisen i 2008, da antallet ble tredoblet i løpet av kort tid, og det har fortsatt å øke frem til i dag.

Mange trodde at krisen skulle føre til at de mange latinamerikanerne som gjennom 1990-tallet dro til Europa skulle flytte hjem. De kom særlig fra de fattigere søramerikanske landene, slik som Bolivia og Ecuador, og dro først og fremst til Spania. Men mye tyder på at det nå er Europeere som drar til Latin-Amerika, og ikke bare latinamerikanere som drar hjem.

Mens mange fremdeles drar til tradisjonelle mål som Brasil og Argentina, er det Ecuador, Peru og Bolivia som har sett størst økning, og hvor økningen har fortsatt helt frem til i dag. I perioden 2000-2013 økte andelen av befolkningen som var født i Europa i Ecuador med 275 prosent. I Bolivia økte andelen europeere med 86 prosent, mens tilsvarende for Peru og Chile var 64 og 59 prosent. De fleste av migrantene var fra Spania og Portugal, men det har også vært en betydelig økning av franske og tyske innvandrere.

Ecuador er kanskje spesielt interessant her. Med 15 millioner innbyggere og et brutto nasjonalprodukt per innbygger på omtrent halvparten av Chiles er ikke Ecuador akkurat noe økonomisk kraftsentrum. På slutten av 1990-tallet gjennomgikk landet en dyp økonomisk og politisk krise. Fattigdommen ble fordoblet, og den ene presidenten etter den andre ble kastet. Store grupper Ecuadorianere migrerte – de fleste til Spania eller nabolandene. Etter årtusenskiftet begynte pilene å peke andre veien, og optimismen slo rot etter Rafael Correas maktovertakelse i 2007. Hans nasjonalistiske prosjekt med statsbygging og utvikling som mål har møtt kritikk for å være autoritært og lite lydhørt for minoriteter og miljøhensyn. Men samtidig er forbedringene umulig å underslå i form av fattigdomsreduksjon og modernisering. Det er dette som har tiltrukket europeiske migranter.

Dynamikken er annerledes i det andre landet som har sett en dramatisk endring i migrantstrømmen, nemlig Mexico. Siden 2010 har det vært fler eller like mange som flytter til Mexico fra USA som de som flytter andre veien, men her spiller mexicanernes tilbakevending til Mexico en større rolle.

Forklaringene er mange: arbeidsledigheten er lav i Mexico – rundt 4,4 prosent, og selv om lønnsnivået er betydelig lavere i Mexico enn i USA, så melder mange om at de oppnår høyere lønn i Mexico etter først å ha vært i USA. Arbeidsmarkedet i USA er som kjent tilsvarende vanskelig. At det kommer færre Mexicanere til USA har også med at fødselstallene i Mexico er gått betydelig ned de siste 20 årene. Innstramminger i USAs regelverk har selvsagt også betydning.

En ting er arbeidsmigrasjon, en annen ting er flyktningestrømmer. Med noen få unntak, går de nå først og fremst mellom land i Latin-Amerika. Colombianere som har flyktet fra krigshandlinger har hele tiden i størst grad reist til nabolandene eller innad i Colombia. Med en fredsavtale i sikte kan begge deler bli historie. Volden i Mexico rammer svært ulikt i ulike deler av det store landet, og for de fleste er det mulig å finne et fredeligere bosted innenfor landets grenser. Unntaket er voldsflyktningene fra El Salvador, Honduras og Guatemala, som først og fremst er barn og unge. De drar fremdeles nordover mot USA. Etter den dramatiske økningen i 2014 da det kom 10.000 enslige mindreårige i måneden, la imidlertid USA press på Mexico for å stoppe dem på veien. Det førte til at antall barn som deporteres fra Mexico økte betraktelig mens «flyktningebarnkrisa» fremstår som over i USA.

2000-tallets økonomiske opptur har tatt slutt i Latin-Amerika. Alt tyder på tøffere tider og større arbeidsledighet i tiden som kommer. Det kan bidra til at retningen på folkevandringene mellom Europa og Latin-Amerika kan snu igjen. Det er mindre sannsynlig at den snur mellom Mexico og USA. På tross av sikkerhetsutfordringer er det mye som ligger til rette for økt vekst og sysselsetting i Mexico i årene som kommer. Derfor kan vi om ikke alt for mange år se en endring i forholdet mellom de to landene der det er USAs fattige som drar til Mexico og ikke omvendt. For deres skyld får vi bare håpe at mexicanske politikere ikke innen det har tillagt seg den samme rasismen og kunnskapsløsheten som enkelte kolleger nord for grensen.

Mer fra Dagsavisen