SAKPROSA
Frank Rossavik
«Blant republikanerne»
Cappelen Damm
Ikke et vondt ord om menn, verken av den konservative, hvite eller middelaldrende typen. Men de tar ofte stor plass, og stadig på bekostning av andre. Dette er et av det republikanske partiets store problemer, og også noe Frank Rossaviks ellers innsiktsfulle bok om USAs konservative parti paradoksalt nok lider av.
Rossavik har riktignok møtt både kvinner og minoriteter på sine reiser. Han har funnet opptil flere snakkesalige kvinnelige partimedlemmer. De eneste Trump-sympatisørene han møter er for eksempel tre eldre kvinner som får si et par ord hver. Med noen viktige unntak er det likevel nesten bare mannlige kilder som får god plass og som tilskrives særlig tyngde når amerikanere skal forklare oss det republikanske partiets gjøren og laden. Det er synd.
Selv om det republikanske partiet i dag anklages for å drive en «war on women» og sliter med å overbevise kvinnelige velgere, har det ikke alltid vært slik. Det var faktisk republikanerne som først tok til orde for å gi kvinner stemmerett, allerede i 1878. I 1896 var de det første partiet til å inkludere like rettigheter for kvinner og menn i partiplattformen. Dette historiske perspektivet blir ikke vektlagt i Rossaviks bok. I dag sliter republikanerne med å overbevise amerikanske kvinner. Ikke siden 1988 har partiet vunnet et flertall av de kvinnelige velgerne.
Det er riktignok flest menn høyt oppe i partiet, men Rossavik har ikke snakket med toppene. Det er partimedlemmer på ulike konferanser og møter, samt et stort antall bøker og en rekke forfattere og analytikere, som hjelper Rossavik med å forstå dette mektige og merkelige republikanske partiet. Rossavik skriver at en nysgjerrighet for USAs konservative parti dannet utgangspunktet for bokideen, som er god. Den svært konservative og høyrepopulistiske Tea Party-bevegelsens voldsomme vekst etter 2010-valget fikk mange europeiske kommentatorer til å klø seg i hodet. Rossavik stiller gode spørsmål til de imponerende mange republikanerne han møter på sine reiser. Han tar for seg grunnleggende spørsmål om religion, statens rolle i samfunnet, det amerikanske frihetsbegrepet, våpen, rasisme og individualisme. Han skriver godt om republikanernes grunnleggende skepsis til staten, og en trenger ikke være enig for å forstå bedre hvor den kommer fra.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Rossavik er åpen og lar intervjuobjektene snakke og forklare uten å dømme, og boka gir et godt innblikk i sinnsstemningen i partiet: Det er frykt og pessimisme som rår. Rossavik har knapt møtt en eneste optimist på sine reiser, kanskje med unntak av de gladkristne motstanderne av abort og homofilt ekteskap, de identiske tvillingene David og Jason Benham. Rossaviks møte med republikanerne er tidvis underholdende, ofte interessant og alltid velskrevet, men av og til kan praten gå litt for fritt, uten viktige innsigelser. Den viktige debatten om rasisme får god plass. Men at en håndfull republikanere avviser at den ofte hatefulle motstanden mot Barack Obama ikke har noe å gjøre med hudfarge, betyr ikke at det er sant.
Rossavik skriver godt om hvordan det republikanske partiet endret seg fra Abraham Lincolns kamp mot slaveriet til 1950- og 60-tallets strid om borgerrettigheter. Rossavik beskriver hvordan partiet sakte har blitt dratt mot høyre, men det er vanskelig å se hvor dette kommer til å ende. Det er det nok også for mange republikanere. Det er mye å lære i «Blant republikanerne». Rossavik mener selv han forstår republikanerne bedre enn da han startet arbeidet. Det vil også lesere av boka gjøre, og med kunnskapen den gir, blir valgkampen i 2016 enda morsommere å følge.
LES OGSÅ: Donald Trumps rike