Banebrytende kvinner

Først «kjeftesmelle», så «landsmoder». Norges første kvinnelige statsminister Gro Harlem Brundtland ble i likhet med 72 andre suksessfulle kvinnelige verdensledere, utskjelt i kraft av å være kvinne. Denne uka kom Torild Skard, leder for Norsk Kvinnesaksforening, med boka «Maktens kvinner». Der gir hun et innblikk i historiene til verdens kvinnelige presidenter og statsministre over en periode på 50 år, fra 1960 til 2010. Selv er hun tredjegenerasjons feminist i familien, og ble i år utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden for å ha styrket kvinner og barns rettigheter.

- Det er to sentrale forutsetninger som ligger til grunn for at disse kvinnene har lykkes. Det ene er at de har jobbet under politiske demokratier, i alle fall en form for demokrati. Det andre er at det har eksistert en kvinnebevegelse, liten eller stor, som har krevd at kvinner skal være med i politikken. Det var jo slik Margaret Thatcher kom til makta, selv om hun aldri takket dem for det, sier Skard og smiler.

Menn på liksom

Ifølge henne spilte de fleste kvinnene rollen som «mannekvinne», en saksorientert politiker som forsøker å forene menns og kvinners interesser. Hun kan benekte at hun er «feminist» selv om hun også bidrar til å ivareta kvinners interesser.

En tredel av kvinnene var «kvinnepolitikere». De allierte seg med andre kvinner for å føre en kvinnevennlig politikk, uten å legge skjul på det. Storbritannias «Jernkvinne» Thatcher, kategoriseres sammen med en femdel som «mannfolk i skjørt» - en kvinne som i praksis konverterer fra sitt kjønn, og fungerer som sine mannlige kolleger.

De som har vært kvinnepolitikere er de «beste» feministene i klassen, mener Skard. Ingen andre har som dem banet vei for andre kvinner fordi de nettopp har jobbet for kvinner. Slik som Brundtland, Michelle Bachelet, tidligere president i Chile og president Ellen Johnson-Sirleaf i Liberia (se faktaboks).

- Disse kvinnene har gjort en forskjell for kvinner. Jeg ble positivt overrasket over at det var så mange som en tredel av de som kunne analyseres, som har vært kvinnepolitikere, tross alt. Hele vitsen med å ha kvinner i toppen er jo at de skal sørge for at kvinner får de samme rettighetene som menn. Det er først og fremst kvinner som må kjempe for andre kvinner, hvis ikke blir det ikke gjort, sier Skard.

Labyrint

Med Gro Harlem Brundtland bak roret fikk kvinnebølgen en oppsving, med blant annet flere kvinner i regjeringen, selvbestemt abort og utvidet barselpermisjon.

I Chile sørget Michelle Bachelet for flere kvinner i arbeidslivet, hun krevde kvinnekvotering ved valg og kjønnsbalanse i politiske stillinger. Under valgkampen sto for en gangs skyld kvinnen i sentrum. Fredsprisvinner Ellen Johnson-Sirleaf kjemper for å forhindre vold mot kvinner i Liberia, og har styrket kvinners stilling i samfunnet.

- Disse damene viste hvilke muligheter du kan ha hvis du er barsk nok til å gripe dem. Det er når du blir kvinnepolitiker at det er viktig at du er en kvinne. Kvinner og menns liv er forskjellige, og kvinner skal i styre og stell ivareta kvinners behov og interesser. Problemet er at mange kvinner må inngå så mange kompromisser på veien oppover til toppen at det til slutt ikke er noe igjen av kvinnepolitikken, påpeker Skard.

Med få unntak har alle de suksessfulle kvinnene vært superdamer - høyt utdannede, uhyre velkvalifiserte og med en yrkeskarriere i bunnen. Men det er en lang og kronglete vei å gå for dem som ønsker å nå helt til topps, uansett hvor hen i verden man befinner seg. Veien til makta kan best illustreres som en labyrint.

- Skal man lykkes må man ha støtte av menn fordi systemene er mannsdominerte. Politiske partier er den viktigste arenaen for å rekruttere kvinner, men også et nøkkelhinder. Partikulturen er veldig mannsdominert. Det finnes mange kvinner som har gått seg bort i labyrinten og ikke kommet ut derfra.

Og Skard vet godt hva hun snakker om. I kamper mot mannsstyret på Stortinget på 1970-tallet, følte hun håpløsheten på kroppen.

- Vi strevde for å få en selvbestemt abort og likestilling mellom kjønnene. Jeg var jo helt utslitt etterpå! Du møter mye motstand, og det er en stadig kamp om makt og ressurser.

Over halvparten av de 73 toppkvinnene i verden tilhørte venstrefløyen i politikken, mens kun en firedel sverget til høyresiden. Ingen av de såkalte kvinnepolitikerne kom fra høyreorienterte partier, og ingen av de vellykkede høyrekvinnene tok ordet «feminist» i sin munn. Det er neppe tilfeldig, mener forfatteren.

- Det kan ligge i det at venstresiden er mer radikale og ønsker å endre på ting, også rettighetene til kvinner. Høyresiden derimot er mer tradisjonell og tilbakeholden med hensyn til kvinner i politikken. I politiske venstremiljøer er det også mer fokus på likhet, rettferdighet og støtte til de svake.

Det var få kvinner som flagget at de var feminister, i frykt for å bli degradert og latterliggjort av mannlige ledere og kolleger.

- Ordet «feminist» har blitt veldig negativt belastet rundt om i verden. Det gjaldt å fremme kvinnepolitikk uten å si at du var feminist, sier hun og minnes da tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) begynte å smykke seg med ordet her hjemme.

- Jeg skjønte da at ordet «feminist» hadde mistet sin betydning. Han og andre mente nærmest at de likte kvinner, ikke at de ville endre fordelingen av status, makt og ressurser mellom kvinner og menn.

200 år til likestilling

Noen av verdens parlamenter og regjeringer forsøker å strekke seg etter prinsippet om en kvinneandel på 50 prosent. I Norge har vi også innført kjønnskvotering for norske selskaper med krav om kvinnedeltakelse på 40 prosent.

- Med det tempoet det går i nå, vil vi først ha 50/50 kjønnsdeling i politikken på verdensbasis om 200 år. Vi har litt å drive på med, for å si det sånn. Mannsdominansen ble nærmest total da vi fikk moderne stater. Jeg har møtt kvinner i tradisjonelle samfunn i Vest-Afrika med så viktige stillinger at du vil ikke tro det. Men kolonimaktene innførte vestlige styringssystemer der mannen var overordnet, forteller Skard som mener 50/50 deling i utgangspunktet er et beskjedent krav.

Hun håper boka skal gi et ekstra dytt til kvinner, gi dem politiske ambisjoner og ikke minst menn som kan hindre dem i å gjøre seg gjeldende i politikken.

- Man må jo håpe at menn tar lærdom til seg, og støtter kvinner. Jeg skulle gjerne sett at farten ble satt opp litt.

ashild.langved@dagsavisen.no

Sirimavo Bandaranaike (1916-2000), statsminister 1960-1965, 1970-1977 og 1994-2000.

Indira Gandhi (1917-84), statsminister 1966-1977 
og 1980-1984

Margaret Thatcher (1925-), statsminister 1979-1990.

Vigdís Finnbogadóttir (1930-), president 
1980-1996.

Milka Planinc (1924-2010), statsminister 1982-1986.

Benazir Bhutto (1953-2007), statsminister 1988-1990 
og 1993-1996.

Khaleda Zia (1945-), 
statsminister 1991-1996 
og 2001-2006.

Hanna Suchocka (1946-), statsminister 1992-1993.

Jenny Shipley (1952-), statsminister 1997-1999.

Vaira Vīķe-Freiberga (1937-), president 
1999-2007.

Mame Madior Boye (1940-), statsminister 2001-2002.

Mari Kiviniemi (1968-), statsminister 2010-2011.