Verden

Annerledeslandet

Når britene går til folkeavstemning om EU torsdag, skjer det etter fire tiår med turbulens i forholdet. Hvordan havnet britene her?

Bilde 1 av 7

– Han er «toast» innen få dager.

Det handlet om statsminister David Cameron, og ordene falt ikke fra opposisjonen. Det var en av statsministerens partifeller i Det konservative partiet som satt i TV-studio under livesending og beskyldte sin egen leder for regelrett å lyve i EU-debatten.

Med mindre pro-EU-siden vinner en klar seier med en prosentfordeling på minst 60/40 i folkeavstemningen 23. juni, er statsministeren «toast» og bør gå av innen få dager, erklærte parlamentsmedlem Nadine Dorries. Hun er en av mange sentralt i partiet som vil ut av EU, og som mener Camerons lederskap henger i en tynn tråd.

Få dager før den avgjørende folkeavstemningen er det full krig innen Det konservative partiet. Men viktigst av alt: Racet er åpent. Storbritannia kan komme til å forlate EU etter 43 år – som det første medlemslandet.

Hvordan var veien hit?

Frykten for en superstat

«Nei. Nei. Nei».

Statsminister Margaret Thatchers beryktede ord i Underhuset i 1990 er nærmest blitt et symbol på britenes skepsis til EF og siden EU. Thatcher snakket om planene i EF om ytterligere integrering. Jernladyen fryktet en «superstat» med enda mer dominans fra Brussel, og de britiske piggene var ute. Da visste hun ikke at hun bare få dager senere skulle forlate statsministerkontoret i Downing street på grunn av intern uro. Stridstema: Europa.

Hver eneste britiske statsminister har kjempet kamper i Brussel. Og hver eneste en av Thatchers lederetterfølgere i Det konservative partiet har hatt EU-spørsmålet som en stadig tilbakevendende hodepine.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fikk fransk nei

Det begynte ikke slik. Da Storbritannia ble medlem av det daværende europeiske fellesskap, EF, i 1973, var det faktisk etter å ha banket på Brussels dør flere ganger.

Storbritannia hadde holdt seg utenfor på 1950-tallet da de seks landene Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg gikk sammen i en samarbeidsallianse i kull- og stålindustrien. Da de samme landene opprettet EF i 1957, holdt Storbritannia seg fortsatt utenfor. I rådende kretser i Storbritannia var oppfatningen at landet var en stormakt hvis posisjon kunne bli svekket dersom det knyttet seg til europeiske institusjoner, påpeker Daniel Kenealy ved Universitetet i Edinburgh.

I tillegg oppfattet Storbritannia forholdet til USA og Samveldet som så viktig at det ikke lot seg forene med medlemskapet i en «europeisk klubb».

Men dette forandret seg.

– Tidlig på 1960-tallet var Storbritannias økonomiske vekst og utenlandske direkteinvesteringer skuffende i forhold til de seks landene i EF. Da det ble klart at vi lå etter våre naboer på kontinentet, forandret regjeringen politikk og forsøkte å bli med, skriver Kenealy i kapittelet om Storbritannias historiske forhold til EU i e-boken «Britain’s Decision».

Både regjeringer ledet av Labour og Det konservative partiet forsøkte å bli medlem av EF på 1960-tallet, men møtte et fransk hinder: Frankrikes president Charles de Gaulle. Han sa nei til britisk medlemskap både i 1961 og 1967. De Gaulle mente EF med Storbritannia som medlem ikke kunne opprettholde en uavhengig posisjon overfor USA, og dessuten at britisk medlemskap ville svekke Frankrikes stemme i Europa.

Skepsis i Labour

Men etter at de Gaulle hadde gått av blokkerte ikke Frankrike lenger for britene, og 1. januar 1973 var medlemskapet sikret under den konservative regjeringen til statsminister Edward Heath.

Allerede da var det splittelse både i Labour og Det konservative partiet, men situasjonen var motsatt av dagens: motstanden var klart størst i Labour.

Labour vant valget i 1974 og tok over under Harold Wilson. Labour hadde lovet en reforhandling av betingelsene og en folkeavstemning, og i juni 1975 holdt Storbritannia folkeavstemning om hvorvidt de skulle forbli i EF.

Den gang var både de største avisene og lederne for alle store partier for EF. Til tross for splittelse innenfor partiene stemte britene for å bli med overveldende flertall: 67 prosent. Storbritannia gikk inn samme år som Danmark og Irland.

Handbagging i Brussel

Det tok ikke lang tid før britene fikk et til tider omstridt forhold til resten av alliansen. Storbritannia var det medlemslandet der befolkningen ifølge målinger viste minst entusiasme for EF.

– Skepsisen oppsto veldig fort, det var aldri en sterk forpliktelse og entusiasme fra britisk side, sier politikkprofessor Michael Keating til Dagsavisen.

Margaret Thatcher hadde vært for britisk medlemskap i 1975. Men etter at hun kom i regjering i 1979 ble hun raskt utålmodig i forholdet til Europa. Thatchers kamper med Brussel gjennom hele 1980-tallet ble etter hvert en føljetong. Hennes til dels krasse tone kunne også ramme europeiske kolleger, og metodene fikk tilnavnet «handbagging» etter statsministerens håndveske.

Svært ofte gjaldt det hvor mye britene skulle bidra til budsjettet i EF, noe Storbritannia mente var urettferdig mye. «I want my money back!», sa Thatcher i 1980, et av de mest kjente sitatene fra Thatchers Europa-tirader. I 1984 sikret hun da også et rabattsystem som reduserte gapet mellom hva britene betalte og fikk igjen.

Vendepunkt i Labour

Det som begynte som en sterk motstand særlig i Labour er i stadig større grad blitt et sentralt tema for de konservative, «toryene».

– Labour har hatt et relativt avslappet forhold til Europa siden 1980-tallet, mens det etter hvert er blitt en besettelse hos De konservative. For euroskeptikerne er dette blitt et eksistensielt spørsmål de ikke vil inngå kompromisser på, sier Keating, som er professor ved Universitetet i Aberdeen og direktør for Centre on Constitutional Change.

De euroskeptiske i Labour på 1970- og 80-tallet var grovt sett delt inn i to fløyer; noen var skeptiske fordi de var redde for å oppgi suverenitet, mens en venstrefløy var skeptisk til det de anså som en «kapitalistklubb». Dagens leder Jeremy Corbyn var blant dem som sa nei i 1975.

Men Labour gjennomgikk en forandring på 1980-tallet under leder Neil Kinnock. Et vendepunkt på venstresiden ble en tale i 1988 av Jacques Delors, daværende president i den europeiske kommisjonen, til landsmøtet i fagbevegelsen, Trade Union Congress (TUC). Han mente fagbevegelsen burde anse målet om et felles indre marked i Europa som en mulighet til å få inn en sosial dimensjon der man kunne sikre felles regler i arbeidslivet, heller enn at det skulle være en trussel mot arbeidstakeres rettigheter.

– Både fagforeningene og Labour ble mer positive til EF på grunn av denne sosiale dimensjonen, sier Keating.

Måtte gå

Margaret Thatcher signerte i 1986 loven som dannet det indre marked. Det var en av de viktigste endringene i EF/EUs historie, og åpnet for fri flyt av varer, tjenester, kapital, penger og personer innenfor området. Men hun ble stadig mer kritisk til utviklingen – for skeptisk, etter mange partifellers oppfatning. Da Thatcher måtte forlate sin post i 1990, var det i stor grad på grunn av uenighet om Europa i partiet.

Etterfølger John Major var mer vennlig innstilt overfor EF, og fellesskapet gjennomgikk store endringer under Majors sju år som statsminister: blant annet ble EF til Den europeiske union (EU) i 1993, i henhold til Maastricht-traktaten fra året før. Major måtte drive nøye balansekunst mellom den konservative skepsisen til den økende integrasjonen i EU og ønsket om at Storbritannia skulle ha en sentral plass i Europa. Major sørget for at Storbritannia fikk flere unntak fra Maastricht-avtalen, blant annet en mulighet til å holde seg utenfor den felles valutaen EU siktet mot; euroen. Likevel ble han utsatt for en rekke angrep og mye kritikk fra partifeller som mente han ikke var hard nok mot EU.

– En enkel sak

Etter 18 år med konservativt styre var det slutt i 1997. Labour vant under Tony Blair et brakvalg som skulle bane vei for 13 års Labour-styre. Labour var nå blitt et parti der flertallet var for medlemskap i EU, selv om det fortsatt hadde sine motstandere. Tony Blair var langt mer velvillig innstilt overfor EU enn de konservative forgjengerne. Han var oppgitt over hvordan den konservative pressen under Thatcher var blitt stadig mer euroskeptisk «inntil det hysteriske», med Blairs egne ord. Hans eget forhold til Europa var pragmatisk, ifølge ham selv.

– For meg var Europa en enkel sak, skriver Blair i sin selvbiografi «A journey».

null

Han anså Europa-motstanden som «håpløs, absurd utdatert og urealistisk», og mener britenes problem med EU henger sammen med at den tidligere stormakten verken fant det opp eller var med på å danne det.

Euroskepsisen vokser

Det ble roligere år i forholdet mellom Storbritannia og kontinentet under Tony Blair og i etterfølger Gordon Browns korte periode. Samtidig hadde euroskepsisen økt jevnt og trutt i toryenes leir, i takt med at EU tok stadig flere skritt mot en tettere økonomisk og politisk union. Mens Labour regjerte prøvde toryene seg på den ene lederen etter den andre: John Major ble etterfulgt av William Hague, Ian Duncan-Smith, Michael Howard og endelig David Cameron i 2005.

I løpet av disse årene var Europa blitt et svært viktig tema i konservative lederkamper, påpeker Michael Keating.

– Grasrota i Det konservative partiet er blitt stadig mer euroskeptiske, og siden medlemmene i partiet er med på å avgjøre hvem som blir ledere i partiet, må enhver som ønsker å bli leder i partiet framstå som en euroskeptiker. Dette gjaldt også Cameron, sier Michael Keating.

Cameron lovet blant annet å trekke de konservative medlemmene i Europaparlamentet ut av gruppen av moderate sentrum-høyrepartier, European People’s Party.

– I denne gruppen var mange av De konservatives naturlige venner og kontakter. De britiske konservative har dermed mistet kontakten med mange tidligere moderate partnere, som de tyske kristendemokratene. I stedet sitter det nå sammen med flere partier langt utpå høyrefløyen i Europa, sier Keating.

Les også: Anglomania – den vanskelige kjærligheten til England. Vi har møtt en svensk og tre norske anglofile.

Press fra tre kanter

Det er summen av en rekke faktorer i David Camerons tid som partileder og etter hvert statsminister som nå har ført til en folkeavstemning.

– I løpet tiåret som leder møtte Cameron press fra tre kanter: fra sitt eget parti, fra de britiske velgerne og gjennom utviklingen innenfor EU. Alle tre presset ham til en mer euroskeptisk retning og mot løftet om en folkeavstemning, ifølge Kenealy.

Ikke minst fikk De konservative en rival som konkurrerte om euroskeptiske velgere; UK Independence Party, som har utmelding av EU som sin viktigste sak. UKIP-leder Nigel Farage traff en nerve hos enkelte velgergrupper. Han knyttet EU-medlemskapet til innvandring, og spilte i tillegg på den voksende motstanden mot de etablerte politiske eliter, som Brussel for mange er det fremste symbolet på – ikke bare i Storbritannia, men i mange europeiske land. I takt med økende arbeidsinnvandring fra Øst-Europa og finanskrisen som slo inn i landet etter 2008, ble EU-motstanden stadig mer uttalt.

Skepsisen er engelsk

Men det er ikke slik at en samlet britisk befolkning er blitt stadig mer euroskeptisk. Snarere tvert imot: de geografiske forskjellene er store i EU-spørsmålet. I England og Wales er euroskepsisen størst, mens flertallet i Skottland og Nord-Irland er for å bli.

Tilnærmingen er ulik i Skottland og England, påpeker Charlie Jeffery, professor i politikk ved Universitetet i Edinburgh.

– Det er ikke det at skottene er vilt entusiastiske til EU. Men det er ingen av de store partiene eller deres ledere i Skottland som er for å melde seg ut av EU. Skottene har nok en mer pragmatisk holdning til EU enn mange i England, sier Jeffery i et intervju med Dagsavisen.

– For mange engelskmenn handler ikke dette om en rasjonell kalkulering av kostnader og fordeler, men om en følelse av at dette ikke er riktig: «Vi vil kontrollere våre egne grenser, hegne om vår suverenitet, og vil ikke at andre skal ha styring over vår skjebne», sier Jeffery.

At euroskepsisen er størst i England har også å gjøre med nasjonal identitet, påpeker Jeffery. For snart 20 år siden fikk Skottland, Nord-Irland og Wales sine egne folkevalgte institusjoner, som et resultat av den såkalte devolusjonen – i tillegg til at disse regionene er representert i det britiske parlamentet i Westminster. England har ikke noe slikt.

I England er det slik at de som føler seg mer engelsk enn britisk også er de som er mest imot EU.

– Selv om England er størst, har størst befolkning og dominerer økonomisk i Storbritannia, føler mange engelskmenn seg stemmeløse. De føler at ingen snakker for dem, og at andre gjør ting mot dem som er feil; det være seg skottene, det britiske parlamentet eller EU, sier Jeffery.

Ny avtale

De sterke anti-EU-kreftene fikk David Cameron til å love å reforhandle Storbritannias betingelser i EU og deretter holde en folkeavstemning innen 2017 dersom han fortsatt var statsminister etter valget i 2015.

Selv Cameron var overrasket da Det konservative partiet fikk rent flertall i parlamentet ved valget i fjor. Cameron måtte holde løftet, og arbeidet med ny avtale var i gang. De andre EU-lederne måtte igjen rydde tid for britene. Cameron rettet krav til EU på fire områder: suverenitet, økonomisk styring, konkurransedyktighet og migrasjon. Særlig det siste fikk mye oppmerksomhet; Cameron ville begrense utgiftene til arbeidsmigrantene fra EU.

– Han knyttet EU-spørsmålet til migrasjon, blant annet som en respons på trusselen fra UKIP, sier Michael Keating.

Men avtalen med EU fikk lunken eller svært kritisk respons på hjemmebane – kritikerne mener den ikke forandrer noe fundamentalt i forholdet til EU.

– I det siste har Cameron ikke snakket noe særlig om avtalen. Han snakker i stedet om farene for økonomien og usikkerheten dersom vi går ut av EU, sier Keating.

Indre motstand

En søndag i februar var det fullt presseoppbud i et boligstrøk i Nord-London. David Cameron hadde dratt i land avtalen med EU på overtid samme helg. Nå knyttet spenningen seg til Camerons gamle studievenn og mulige etterfølger i partiet: den kontroversielle London- ordføreren Boris Johnson. Ville han lande på ja- eller nei-siden? Som en av de mest populære politikerne i landet ville Johnsons valg ha stor betydning.

Johnson valgte ikke et TV-studio, men et uformelt pressetreff utenfor sitt eget hjem i Islington denne søndagsettermiddagen, for å si det mange hadde gjettet: at han omsider hadde bestemt seg, og at det måtte bli «Leave».

– Jeg vil ha en bedre løsning for folket i dette landet, sa Johnson, etter først å ha rost Cameron for veldig god innsats.

Dermed var splittelsen i Det konservative partiet tydeligere enn noen gang. Boris Johnsons avgjørelse skal ha blitt tekstet til Cameron bare minutter før den velregisserte kunngjøringen; et valg som ble ansett som et hardt slag mot Cameron, og som en personlig posisjonering for om mulig å bli leder etter Cameron.

Hva som skjer etter 23. juni er helt åpent, mener Michael Keating.

– Om Cameron går nå eller senere er ikke sikkert. Selv om han skulle vinne folkeavstemningen, vil han likevel være svekket. Det er en borgerkrig i partiet. Folk sier ting om hverandre som de normalt aldri ville sagt til partifeller, sier Keating.

Venstresiden er mindre synlig: Sentrale Labour-politikere er tungt inne i pro-EU-siden, den såkalte «Britain Stronger in Europe», men partileder Jeremy Corbyn har aldri vært entusiastisk til EU, og er av partifeller blitt bedt om å være enda mer tydelig og engasjert.

Londons nye ordfører Sadiq Khan har derimot tatt plass. For kort tid siden stilte han side om side med David Cameron, som normalt er politisk motstander, for å kjempe for å bli i EU.

Men de kjemper i motvind: i det siste har «Leave»-siden ledet på omtrent alle målinger. Det har ikke skjedd før.

Legges dødt?

– Det er på tide å avgjøre dette spørsmålet i britisk politikk, sa David Cameron i sin viktige Europa-tale i januar 2013. Skrittet var tatt.

Så, vil flere tiårs spenning løse seg opp idet britene torsdag kveld har sagt sin mening om plassen i Europa? Vil spørsmålet som har splittet partier, kostet statsministere jobben og irritert både britiske velgere og europeiske ledere kunne legges dødt en gang for alle?

Vel, anti-EU-siden har sagt de ikke vil gi seg om det blir et knapt flertall for å bli. Og om Storbritannia går ut, må landet lage nye former for allianser med resten av kontinentet. Ingenting tyder på at det er siste gang britene baler med sitt stadig tilbakevendende spørsmål: «To be or not to be in Europe».

Les også: Ordkrig om skjebnen til Storbritannias økonomi ved en utmeldng av EU

Mer fra Dagsavisen