Den er blitt kalt «NATOs hengemyr», forsvarsalliansens vanskelige krig i Afghanistan. Etter år med intens debatt, er veien etter Afghanistan staket ut: Når NATO-landene henter soldatene hjem innen 2014 vil forsvarsalliansen også vende blikket hjemover. Rommet for store tunge operasjoner som Afghanistan er mindre, sier forsvarsminister Espen Barth Eide til Dagsavisen.

- Afghanistan har ikke gitt mersmak i mange leirer. Det betyr ikke at alt vi gjorde der var galt, men heller ikke at man leter etter en ny anledning, for å si det mildt, sier han.

Dagsavisen starter i dag en serie der vi vil se på veien fram for forsvarsalliansen som siden andre verdenskrig har vært en av bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk.

Afghanistan er den tøffeste operasjonen NATO har gjennomført noen gang, og mye vanskeligere enn operasjonene på Balkan, sier forsvarsministeren, som mener den viktigste lærdommen er at det er begrensninger for hva en kan få til med militærmakt alene.

- Afghanistan har vært en «reality check» om maktens begrensninger. Man tar med seg en del bitre erfaringer. En av grunnene til at man gikk inn var at Balkan-operasjonene ble sett på som vellykkede. NATO stoppet en borgerkrig, fikk til en betydelig positiv endring, og det falt ikke en eneste soldat i kamp. Men man undervurderte nok forskjellen på disse landene, som tross alt er Europa, og et land som Afghanistan, sier han.

Svinger pendelen

Fokuset skal nå rettes mot NATOs kjerneoppgave, som er å ivareta sikkerheten i det euroatlantiske området. Målet er å bli en mellomting mellom det NATO som ble med Balkan-operasjonene på 1990-tallet og siden Afghanistan, og den organisasjonen NATO var under den kalde krigen - en sikkerhetsgaranti for medlemmene og en avskrekker for de andre.

- Etter lang tid med fokuset rettet utover er vi blitt dårligere til å holde kontroll og til overvåking i eget område. Det er i Norges interesse at NATO vender blikket hjemover, sier Barth Eide.

Også mange av de nye medlemslandene, som Polen og de baltiske landene, har jobbet for å få NATO tilbake til eget territorium.

- Dette er land som søkte medlemskap i det opprinnelige NATO som ga dem en territoriell sikkerhetsgaranti, men som senere har opplevd at det man drev med i NATO var å reise til land langt vekk. De, og vi, har ønsket oss et nytt strategisk konsept og mer oppmerksomhet mot det vi kaller NATOs kjerneoppgaver, sier han.

Husk historien

Forsvarsministeren mener vi må huske på Europas historie når vi ser på viktigheten av NATO. Selv om vi lever i en fredelig del av verden i dag, er det historisk sett Europa som har vært mest krigersk.

- Den stabiliteten vi opplever i vårt hjørne av verden har ikke oppstått av seg selv. Den er blitt til gjennom mange år med klok og fornuftig sikkerhetspolitikk, sier Barth Eide, som påpeker at NATO slett ikke bare ble opprettet som et forsvar mot øst.

- Å samle de europeiske landene i en sikkerhetspolitisk organisasjon var en god idé, og det er en god idé. Det beskytter oss mot en renasjonalisering av Europa og av forsvaret i Europa, sier han.

Han ser økende uttrykk for nasjonalisme og fremmedhat på kontinentet, både mot sigøynere, jøder og muslimer. Hat og irritasjon oppstår også mellom land.

- Måten grekere snakker om Tyskland og tyskere om Hellas på er noe vi ikke har sett på veldig lenge. Når konflikter tilspisses, er det viktig å ha sterke institusjoner både økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Autoritær kapitalisme

For to år siden undertegnet Norge og Russland en etterlengtet delelinjeavtale om avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet. Men selv om det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er bedre enn noen gang, ser forsvarsministeren med bekymring på utviklingen både i Russland og i land lenger øst.

- Det er en del autoritære trekk som gir mer grunn til å holde orden på sikkerhetspolitikken. Ikke fordi noen står på terskelen vår, men fordi vi gjennom forsvarsalliansen ikke bare forsvarer befolkning, verdier og ressurser, men også vår levemåte og vårt demokrati. Den vestlige demokratiske modellen er under press, sier han. Han viser til at man på 90-tallet var enige om at Vestens samfunnsmodell hadde vunnet fram. Nå er det ikke lenger så åpenbart:

- Alternative systemer vokser fram her og der. Vi kan kalle det en autoritær kapitalisme. Vi ser det i hele det beltet som begynner rett øst for NATO-området, fra Kaukasus og hele veien bort til Stillehavet går de en annen vei enn demokratiet. Ingen tror lenger på en kommunistisk modell. Men land som Kina og Russland har kastet seg på en rå kapitalistisk modell - men med autoritære samfunnssystemer, selv om vi må skille mellom Russland og Kina her, sier han.

FN og NATO

Kina og Russland er ofte uenige i konklusjoner i FNs sikkerhetsråd. Men at NATO kan bli et lettere verktøy å bruke for USA og Europa når de mener det er på tide å handle, avviser forsvarsministeren. Han viser til krigen i Libya, der man i FN klarte å bli enige om et mandat. Så ble NATO valgt til å lede operasjonen.

- Helt siden 1949 har det vært klart at NATO er en funksjon av den verdensorden som FN skaper. Vi har ingen folkerettslig hjemmel til å gjøre andre ting enn å forsvare eget territorium. Dette er et av de virkelig store internasjonale spørsmålene, men i min verden verken er eller vil NATO bli et alternativ til FN, sier han.

utenriks@dagavisen.no