Verden

Akademikerne tror på demokrati

Fem år etter Den arabiske våren er demokratiutviklingen i regionen i krise. Volden og kaoset som fulgte, blant annet i Egypt, brakte fram rop om «den sterke lederen», en leder som skulle få orden på sakene.

Bilde 1 av 3

JERUSALEM (Dagsavisen): Det er lite igjen av dette håpet. Både Jemen og Libya er herjet av borgerkrig. I helgen stormet tusenvis av irakere den grønne sonen i Bagdad, den topp bevoktede delen som huser regjeringskontor, ambassader og parlamentet.

– Dette er deres siste dag her, skrek demonstrantene til parlamentarikerne idet de stormet inn.

Flere tusen menn saumfarte alle rom i bygningen, kastet dokumenter rundt og raserte møbler. Politikerne rømte enten ut av parlamentet eller skjulte seg i et boltret kjellerrom.

Les også: Det arabiske opprøret og stormaktene

Maktdemonstrasjon

Irakisk politikk har lenge vært preget av korrupsjon. Denne stormingen var først og fremst en maktdemonstrasjon fra Muqtada al-Sadr, den sjiamuslimske lederen som utøver en stor innflytelse over politikken i landet.

Samtidig ble stormingen et nytt eksempel på hvor krevende det kan være å etablere demokrati i land som har vært preget av diktatur i de siste seksti årene.

Med unntak av Tunisia, makter ingen av de arabiske statene å gjennomføre overgangen fra diktatur til demokrati.

Dette har fått mange i regionen til å konkludere med at demokrati ikke passer i arabiske land, og at det beste vil være at sterke menn igjen bringer stabiliteten tilbake. Andre peker på at demokratiske valg i flere tilfeller bare har brakt ikke-demokratiske fundamentalister til makten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Trenger demokrati

Nettopp når demokratiutviklingen er på sitt laveste, offentliggjør Beirut-kontoret til tenketanken Carnegie en oppsiktsvekkende rapport basert på intervju med intellektuelle og akademikere over hele det arabiske Midtøsten. Konklusjonen deres er klar: Demokrati er fremdeles det regionen trenger.

– De arabiske ekspertene var nesten samstemte i deres ekstreme misnøye med sine regjeringer, heter det i rapporten. Carnegie offentliggjorde ikke hvem de snakket med, kun at de gjennomførte dybdeintervju med 105 akademikere og intellektuelle over hele regionen.

– Uten demokrati og med tyranni vil vi aldri få ekte stabilitet, er en anonym, egyptisk kvinnelig ekspert sitert på. I dagens Egypt er dette nok til å bli sendt i fengsel. Slik er tilstanden fem år etter den arabiske våren.

Ekspertene ble også bedt om å liste opp Midtøstens hovedproblemer. På toppen av forskernes liste ligger de autoritære regimene, etterfulgt av korrupsjonen som herjer i Midtøsten. Deretter følger terrorisme og religiøs ekstremisme, og så de dårlige utdannelsesmulighetene i regionen og den utbredte arbeidsløsheten.

Her ser man noen av de få positive følgene som ennå finnes i etterkant av Den arabiske våren. Før revolusjonene var dagsordenen gjerne manipulert av regimene for å fjerne oppmerksomheten fra sine egne misgjerninger. Fokuset ble i stedet rettet mot Israel og USA som ansvarlige for den arabiske verdenens triste tilstand. I denne rapporten er fokuset konsentrert nettopp mot interne anliggende – det vil si alt fra regimeundertrykkelser til terror og arbeidsløshet.

Les også: Skoledagen følger bomberytmen

«Aleppo brenner»

Det mest tragiske skjer i Syria. For niende dag på rad blir storbyen Aleppo bombet av russiske og syriske fly. Minst 250 menneske er bekreftet drept de siste dagene. Trolig er det langt flere. USAs utenriksminister John Kerry krever at bombarderingen må opphøre, men president Bashar Assad vet at det ikke finnes nok politisk vilje til å stoppe ham.

I Syria appellerer sivile desperat om hjelp. På Facebook har mange over hele Midtøsten farget sitt profilbilde rødt i protest mot overfallene. Utenfor Midtøsten, derimot, ser ikke rødfargen, eller solidariteten, ut til å ha spredt seg nevneverdig.

I Europa er Syria mer forbundet med et flyktningene som kommer til kontinentet, enn selve krigen. Det finnes minimal politisk vilje til å gripe inn i Syria, selv om 500.000 mennesker har blitt drept og elleve millioner har blitt drevet på flukt til nå. Blodbadet bare fortsetter.

Les også: Testen for det arabiske håpet

– Visste det ble brutalt

En tapt generasjon vokser nå opp i Syria. En kvinnelig student ved universitetet i Damaskus skrev følgende til Dagsavisen i går:

– Det er ikke mye igjen av patriotismen eller klisjeene om hjemlandet. Skuffelsene som kom etter opprøret har bedøvet alle mine sanser.

Og hun la til, fra krigens kjerne i Damaskus:

– Situasjonen i Syria er klart den mest katastrofale. Vi visste vi ville få massakre i øyeblikket protestene begynte for fem år siden. Vi lo av det, og sa at Libya ville bli en spøk sammenlignet med oss. Vi visste det ville bli brutalt, blodig og at landet ville bli knust. Men det vi ikke visste var at han fremdeles ville være president.

Les også: Fredsprisen til dialogkvartett i Tunisia

Mer fra Dagsavisen