Dagsavisen.no / Utenriks /
Du store kineser 17 kommentarer
Kina kommer til å regjere verden om få år. Det kan tenkes vi bør frykte det,
men ikke av de grunnene vi tror.
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
Om en uke feirer kineserne nyttår. Akkurat på det området henger de litt etter resten av verden. Men ellers er de langt foran. Eksperter spår at Kina kommer til å ha verdens største økonomi om 17 små år, i 2027. Innen 2050 vil den være dobbelt så stor som USAs.
Egentlig er det ikke noe nytt. Høyst sannsynlig var Kinas økonomi verdens største i over halvannet årtusen fra år null og helt til det engelske imperiet tok over dominansen. Men den gangen var det ikke noe som het globalisering. Det er likevel verdt å ta med seg at Kina er det eneste «nålevende» landet som har reist seg og falt, igjen og igjen, fra supermaktstatus.
Ved slutten av andre verdenskrig var Kina fattigere enn Afrika. Nå er ikke bare Afrika, men nesten alle land i verden passert. Satt på spissen eier Kina halve Afrika og store deler av USA. Amerikanernes statsgjeld er så enorm at den får Onkel Skrues pengebinge til å fortone seg som en håndfull vekslepenger. Og det er kineserne som har kjøpt mesteparten.
Den enorme veksten i Midtens rike er naturstridig, sett med vestlige øyne. Vi har alltid bekjent oss til ideen om at demokrati og frihet er en forutsetning for markedsøkonomi. Kinas merkelige hybrid av kommunisme og kapitalisme, av frihandel og undertrykking, forstår vi like dårlig som vi forstår det kinesiske alfabetet. Men det har vist seg å være en suksess, sånn rent økonomisk.
Vi har lenge trodd at økonomisk handel og kontakt med omverdenen skulle presse fram demokrati, eller i det minste fjerne noen av de verste diktatoriske trekkene i det kinesiske statsapparatet.
Hittil har det ikke slått til. Fortsatt fengsles opposisjonelle. Media blir sensurert. Religionsutøvelse er strengt regulert. Alle andre partier enn kommunistpartiet er forbudt. Levevilkårene til arbeiderne i kinesiske fabrikker er så ille at man skulle tro en Charles Dickens-roman var blitt brukt som personalhåndbok. Hundrevis av millioner bønder lever i ekstrem fattigdom.
Flere Kina-eksperter mener at vi bare kan glemme en demokratisk utvikling i kjølvannet av veksten. Den som tror det, forstår ikke kinesisk kultur, sier de. Skal vi ta dem på ordet, kan vi altså se fram til en dominerende verdensmakt som gir blaffen i det vi her på berget liker å kalle «vestlige verdier» om få år. En verdensmakt som nå har begynt å ruste opp. Og som kan velte hele den amerikanske økonomien over ende med et lite knips.
Alt dette er likevel ikke så skummelt som det kanskje høres ut. For det første er USA fortsatt militært overlegent. De er verdensmestre. Kineserne spiller bedriftsfotball til sammenligning. Dessuten er det svært tvilsomt at Kina skulle ha ambisjoner om å invadere andre land for å spre sitt foretrukne styresett, slik USA gjør til stadighet. (Et viktig unntak er Taiwan, som i verste fall kan utløse en konflikt mellom atommaktene USA og Kina). For det andre er det ikke i kinesernes interesse å velte den amerikanske økonomien. Det vil bare skade dem selv. En økonomisk terrorbalanse etter kald krig-modell vil hindre kineserne i å gjøre bruk av overtaket.
Skumlere enn utsiktene til at Kina skal komme til å dominere verden, er utsiktene til at Kina skal kollapse. Det er ikke landets styrke vi bør frykte. Det er dets svakhet, skriver Susan L. Shirk i boka «China: Fragile superpower». Hun har kjent flere av de kinesiske lederne personlig i flere tiår. Og dette er ikke selvsikre karer som føler seg hevet over en verden de er klare til å overta. De er usikre og redde. Spesielt for sitt eget folk. Et folk som fortsatt lever i et u-land. Det er slett ikke utenkelig at misfornøyde arbeidere, fattige bønder, studenter og militæret kan slå seg sammen mot dem. Folkeopprør og revolusjoner har styrtet mektige, kinesiske herskere før.
Dersom Kina skulle kollapse vil det bety en verdensomspennende, økonomisk depresjon. Det er ikke bra for noen av oss. Det vil også destabilisere hele Asia. Ikke bra, det heller. Men slike utsikter er ikke det vi bør frykte mest.
For å vri litt på Franklin Roosevelt: Det vi bør frykte mest, er frykten til de kinesiske lederne. Store muskler og lav selvtillit er ingen god kombinasjon, verken for mennesker eller stater.
6
