Dagsavisen.no / Utenriks /

Tungt inne i Afghanistan 3 kommentarer

Antallet private sikkerhetsstyrker i Afghanistan øker voldsomt. Foto: AP/Scanpix

Samtidig som krigen i Afghanistan trappes opp rykker stadig flere leiesoldater inn i krigen, på kontrakter fra Pentagon.

Den amerikanske hæren blir stadig mer avhengig av private selskaper i Afghanistan. Dette er konklusjonen i en nylig offentliggjort rapport fra Congressional Research Center (CRS), en forskningsenhet under den amerikanske kongressen.

Ifølge rapporten utgjør ansatte i private selskaper på kontrakter fra Pentagon i dag mellom 22 og 30 prosent av USAs væpnede styrke i Afghanistan.

Mens Bush-administrasjonen i sin tid gjorde Irak-krigen til et symbol på privatisering av krig viser de ferske tallene at det under Barack Obama har vært en eksplosiv vekst i ansatte i private militære selskaper på amerikanske kontrakter i Afghanistan.

Nær doblet

Antallet leiesoldater i Afghanistan på kontrakter fra det amerikanske forsvarsdepartementet økte ifølge CRS-rapporten fra 3.184 til 10.712 fra desember 2008 til september 2009. Bare fra juni til september 2009 alene ble antallet nær doblet.

Disse er imidlertid bare en del av bildet. Personer ansatt på kontrakter fra blant andre CIA faller utenom disse tallene. De siste årene har det imidlertid gjentatte ganger vært fokus på CIAs utstrakte bruk av leiesoldater, senest da to leiesoldater fra det omstridte selskapet Xe (tidligere Blackwater) døde da den jordanske selvmordsbomberen og trippelagenten Humam Khalil Abu-Mulal al-Balawi i januar sprengte seg selv på CIAs base i Khost-provinsen sørøst i Afghanistan.

I tillegg kommer rekken av andre ansatte i private militære selskaper (PMC) og sikkerhetsselskaper (PSC) på amerikanske kontrakter i landet. Selskapene tilbyr alt fra vedlikehold, rådgivning, opplæring av regjeringsstyrker og minerydding til direkte militær deltakelse.

I takt med at stadig flere oppgaver er blitt satt ut til private har det vært en enorm vekst i antallet ansatte i slike selskaper på amerikanske kontrakter, både i Irak og Afghanistan. Ifølge CRS-rapporten gikk det totale antallet såkalte «kontraktører» i Irak ned fra 163.000 i september til 114.000 i september 2009. Samtidig gikk antallet opp i Afghanistan.

69 prosent

I Afghanistan anslås antallet kontraktører til godt over 100.000. Nøyaktig hvor mange det er snakk om er usikkert. I siste nummer av månedsavisen Le Monde diplomatique viser den franske forskeren Marie-Dominique Charlier, som fra februar til august 2008 var politisk rådgiver for ISAF-styrkenes øverstkommanderende i Afghanistan, til at anslaget varierer fra 130.000 til 160.000.

Når USA sender 30.000 nye soldater til Afghanistan hevder Charlier at de vil få følge av 56.000 nye kontraktører, og at Afghanistan dermed vil rykke opp til førsteplass som boltreplass for private militære selskaper. Til sammen hevder Charlier at disse vil utgjøre 69 prosent av Pentagons personale i Afghanistan, den største andelen i hele USAs historie.

I CRS-rapporten advares det mot at USAs arbeid kan «undermineres når forsvarsdepartementet har bånd til grupper som dreper sivile eller offentlige tjenestemenn, selv om gjerningsmennene ikke jobbet for forsvarsdepartementet da drapene fant sted». Charlier hevder på sin side at bruken av leiesoldater bidrar «til å svekke de internasjonale styrkenes troverdighet».

Stor innflytelse

I tillegg advarer Charlier mot at de private selskapene har økonomiske interesser som går på tvers av ISAFs militære interesser. Samtidig har de stor makt over politikken som føres. Charlier hevder virksomheten deres legger beslag på betydelige deler av midlene som er satt av til gjenoppbygging av Afghanistans nasjonalhær (ANA).

«I kraft av sine styrker, ledende posisjoner i diverse koalisjonsorganisasjoner og gode internasjonale forbindelser, har private militærselskaper anledning til å påvirke militære beslutninger som angår operasjonene», skriver Charlier. Han viser til at selskapene gjerne har «omfattende kunnskap om det afghanske operasjonsområdet» etter langvarige oppdrag på to til fire år, mot «koalisjonens generalstaber, som sjelden oppholder seg mer enn seks måneder i et område».