Dagsavisen.no / Utenriks /
Valgets kvaler 1 kommentar
Afrikas vaklende kjempe, Sudan, går snart til valg for første gang på 24 år.
Så bra. Eller?
Kommentar
Hege Ulstein
Hege Ulstein er kommentator i Dagsavisen
JUBA (Dagsavisen): Sagnet om Pandoras krukke inneholder en interessant detalj. Etter at Pandora hadde tatt av lokket og sluppet all verdens lidelser løs på menneskeheten forsto hun plutselig hva hun hadde gjort. I panikk skyndte hun seg å sette lokket på igjen. Bare en ting lå igjen på bunnen av krukken: Håpet.
Tradisjonelt er myten blitt tolket slik at hun la på lokket for fort, og at det var synd at håpet aldri ble sluppet løs. Men andre har undret seg. Hva gjorde egentlig håpet der nede i en krukke som ellers var fylt av pest, sorg og forbrytelser? En mulig forklaring er at falske forhåpninger kan være like ille som all verdens smerte.
Det er ingen overdrivelse å si at Sudan har fått mer enn sin rettferdige andel av Pandoras krig, sykdom og sorg. I Sør-Sudan, hvor dette skrives, har en 15 år gammel jente langt større sjanse for å dø i barsel enn hun har for å fullføre skolegangen. Enorme mengder automatiske håndvåpen kombinert med stammekonflikter førte til at 2.500 mennesker ble drept bare i fjor. 350.000 ble drevet på flukt. Det er nesten ikke veier, det er tusen barn per lærer i skolepliktig alder, legene forlater klinikkene fordi de ikke får lønn. Og så videre.
Denne digre haugen av problemer skal spas vekk av en regjering som rår over et av verdens absolutt svakeste styringssystemer og av et folk som har vokst opp med krig på alle kanter. Selv om det har vært fred i fem år nå, har sørsudanerne merket lite eller ingenting til at den har gitt dem et bedre liv. Mange sier tvert imot at de har fått det verre.
Det er et skrikende behov for omtrent alt. Satt på spissen er våpen det eneste det er for mye av i Sør-Sudan. Likevel satses det nå store ressurser, både økonomiske, menneskelige og materielle, på å avvikle valget i april. Så skal de ha folkeavstemning i januar neste år for å bestemme om de skal løsrive seg fra Sudan og bli en egen stat. Det tyder alt på at de blir. Og da må det vel holdes valg igjen. Da jeg spurte Sør-Sudans president Salva Kiir om å tenke litt høyt rundt dette dilemmaet i går, var han usedvanlig tydelig.
– Vi ville ikke ha valg nå. Vi ville vente til etter at vi har tatt stilling til om vi skal rive oss løs fra Sudan. Men hvis vi ikke hadde arrangert valg, ville det internasjonale samfunnet sett på oss som et militærdiktatur. Så vi ble nødt til å ha valg nå.
Bra eller dårlig, i Sudan har også håpet omsider sluppet ut fra Pandoras krukke. Optimistene ønsker og jobber for at folkeavstemningen og valget skal bli rettferdige og at Sudan kan bli et lykkelig eksempel på at en gerilja legger ned våpnene, vinner seieren ved forhandlingsbordet, transformerer seg til et demokratisk parti og bygger opp en ny stat fra ingenting.
Men historien kan også ende med nye tragedier. Et selvstendig Sør-Sudan risikerer å ramle over ende i en intern borgerkrig så snart den felles fienden i nord er borte. Kanskje vil ikke nord godta løsrivelsen og starte en ny krig mot sør. En krig, sier kjennere, som vil få dagens Somalia til å ligne på Disneyland. Valget i seg selv kan også gi ny energi til ulmende konflikter. Valgkamper handler jo om å tydeliggjøre forskjeller og konflikter. Det er langt fra sikkert at det er det Sudan og Sør-Sudan trenger akkurat nå.
I boka «Democracy kills: What’s so good about having the vote?» skriver Humphrey Hawksley at demokratisering i Afrika har ført til vold og at det har hindret utvikling. Han mener valg ofte brukes for å legitimere den politiske eliten overfor det internasjonale samfunnet, men at det ikke hjelper den fattige befolkningen til et bedre liv. Han holder fram udemokratiske Kinas enorme velstandsøkning som en slående kontrast.
Både pessimister og optimister håper at Sudan skal bli eksempelet som viser at slike tanker ikke er en ubrytelig lov. Men skulle det neste året vise at Sudan bekrefter at en for ivrig demokratisering gjør mer skade enn gagn, bør det internasjonale samfunnet tenke seg nøye om før en ny, svak stat stresses til å gå til urnene fordi vestlige velgere synes det er trøblete å gi bistandspenger til «diktatorer i Afrika».
66
