Dagsavisen.no / Utenriks /

Med livet opp ned Skriv en kommentar

Foto: Luca Kleve-Ruud

Et øyeblikk satt Zeyad Al Absi og så på TV. Det neste så han barna sine ble revet i filler. – Livet er snudd opp ned, sier han.

Syttiåtte år gamle Mustapha Al Jamal venter, i håp om at hjemmet hans en dag vil bli bygd opp igjen. Mens årsdagen for tapet hans, den fjerde januar 2009, nærmer seg, er det usikkert når og hvordan det vil skje.

Den tretti år gamle sønnen Mohammed er mindre optimistisk, han tror blokaden av Gaza, som nå nærmer seg fire år, vil fortsette i ti nye.

– Verden har bare akseptert at vi lider, sier han.

4. januar, 2009

– Lyden av rakett ved siden av lød først som et varsel. Jeg løp ut av huset. En time senere kom jeg tilbake til en ruinhaug som en gang var hjemmet vårt. Ikke noe var igjen, minnes Al Jamal. Sønnen kom så vidt fra det med livet i behold.

Al Jamals hjem ble ødelagt under angrepene på Gaza i desember 2008 og januar 2009, som fikk navnet Operasjon Støpt Bly. Israelske F-16 fyrte av tre raketter mot et hus i nabolaget som de hevdet tilhørte en Hamas-aktivist. Mens dette huset ble ødelagt ble hjemmene til Al Jamal og andre i nabolaget «collateral damage». I dag overlever denne gjenlevende etter al-Nakba (et arabisk uttrykk for fordrivelsen av palestinerne, red.anm), kona, de seks sønnene og barnebarna praktisk talt som hjemløse.

– Vi mistet alt, til og med identifikasjonspapirene som viser at vi er levende mennesker på denne planeten, konstaterer bestefaren trist.

Retrospektivt innrømmer Al Jamal at familien var heldig. Zeyad Al Absi, en kjenning av Al Jamal, mistet ikke bare huset, i tillegg mistet han de tre sønnene Mohammed (14), Ahmed (13) og Sudki (4). Fire døtre ble skadet. Kona er i dag paralysert.

– Livet er snudd opp ned, det er ikke lenger noen åpenbare menneskerettigheter i dette landet, konstaterer Al Absi.

– Gradvis forverring

En gransking som nylig ble sluttført av den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem konkluderer med at 1.387 palestinere ble drept, hvorav 773 ikke-stridende, mange av dem kvinner og barn. Fire israelske sivile mistet også livet fra rakettskyts som kom fra Gaza, i tillegg til ni soldater som deltok under angrepet i Gaza, fire av dem fra ild som kom fra egne soldater. Den israelske regjeringen fortsetter med å bestride de fleste funnene.

Maxwell Gaylard ved kontoret til FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten (UNSCO), innrømmer at situasjonen i Gaza ikke blir noe bedre, selv ett år etter angrepet.

– Det er en sakte og gradvis forverring i levestandarden for folk i Gaza. Livet blir ikke noe bedre, det blir sakte verre for mange, sier han fra kontoret sitt i Jerusalem.

Mens årsmarkeringen nærmer seg konstaterer Al Jamal at lite har endret seg.

– Jeg overlevde al-Nakba da jeg var elleve år i 1948, nå lever jeg det på nytt, konstaterer han rolig, med surrealismen fra livssituasjonen sin som et ekko av stemmen.

En epidemi av hjemløshet

Over hele verden, også i de mest utviklede landene, mister mange familier hjemmene sine, ofte fordi de mister jobben eller på grunn av økonomiske problemer. I Gaza har hjemløsheten to kilder: økonomisk blokade og militære angrep, enten gjennom angrep som Operasjon Støpt Bly, eller andre angrep.

En familie kan overleve de økonomiske problemene, men likevel miste hjemmet sitt i rakettangrep. Under blokaden står mangelen på nødvendige byggematerialer i veien for håp og løfter om en normal framtid.

Hvis de er heldige bor familier som har mistet hjemmet sitt under et militært angrep ofte på ett rom sammen. Privatliv er ikke-eksisterende under forhold som sender tankene tilbake til tidligere tiders internering og konsentrasjon. Dette er spesielt vanskelig for de mest sårbare: de unge, eldre og svake.

Leirhus

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) annonserte lørdag før jul at de hadde bygd opp igjen det første huset på Gazastripen etter angrepet for ett år siden. Huset er konstruert av murstein av leire, ikke ulikt husene som ble bygd av soltørket leirstein i tidligere tider. Mer konvensjonelt byggemateriale er ikke tilgjengelig. Den israelske blokaden gjør at sement og andre byggematerialer ikke finner veien inn i Gaza.

UNRWAs operasjonsleder John Ging overleverte huset til familien Mahed Al Athamna i nabolaget Abed Rabbo nordøst i Gaza. Familien mistet leiligheten sin under det israelske angrepet.

Al Jamal undrer imidlertid på om disse husene vil være løsningen for folk på Gaza.

– Går vi tilbake til det syttende århundre, spør han tydelig skeptisk.

Når Maxwell Gaylard blir bedt om å kommentere oppfatning av de nye husene ler han og tar en pause før han svarer.

– Jeg kan forstå reaksjonen deres. Vi i FN har alltid bedt om at blokaden av Gaza skal løftes. Israel og det internasjonale samfunnet har et ansvar for å løfte blokaden.

I likhet med mange andre i Gaza er Al Jamal frustrert over det internasjonale samfunnet og diplomatiet.

– Tyrkia forpliktet seg til millioner av tonn med sement, og Egypt, vår nabo, er den største stålprodusenten i Midtøsten, utbryter han før han legger til:

– Hvorfor er vi fortsatt hjemløse?

På tross av internasjonale lovnader om 4,5 millioner dollar til gjenoppbygging av Gaza under Donor-konferansen som ble ledet av Norge og Egypt i mars 2009 har ikke gjenoppbyggingen startet. Selv om pengene er tildelt kan lite bli gjort. Forklaringen er enkel.

Når Gaylard blir spurt om hvor langt gjenoppbyggingen har gått svarer han «ingen steder». Han stanser opp et øyeblikk før han fortsetter:

– Israel lar ikke noe materiale for gjenoppbygging slippe inn.

Uten livskvalitet

– Blokaden eter oss opp, det er ingen respekt eller medfølelse for barn eller eldre innbyggere, sier Al Jamal før han utfordrer lederne av begge partier, Mahmoud Abbas og Ismail Haniyeh, til å forsøke å leve det livet han har levd det siste året for bare tre dager.

– De vil selvsagt aldri godta det når de har sine biler, fri ferdsel og mobilitet, sier han i frustrasjon.

Med mangel på hus, nok mat og andre basisvarer, fortsetter sykdommene med å herje den besatte Gazastripen. For folk som lider av kroniske sykdommer fortsetter livskvaliteten å gå ned. Helseministeren i Gaza advarte nylig mot at det ikke lenger er tilgang på 141 medisiner det er stort behov for.

– Beholdningen vår er tom, uttalte han.

Å vekke vulkanen

– Humaniteten er over, svarer mannen som mistet hjemme og det meste av familien sin under angrepet når han blir spurt om hvilke håp han har for fremtiden.

Han insisterer apatisk mens han fortsetter.

– Bare maktens språk snakkes, den israelske makten. Jeg ble oppmuntret av Oslo-avtalen, men Oslo er ikke annet enn tomme ord. Jeg har mistet alt, inkludert barna og hjemmet mitt. Israel gjorde vold på privatlivet og familien min. Et øyeblikk satt jeg den 29. desember og så på TV. Det neste øyeblikket så jeg barna mine ble revet i filler, kjøttet fra kroppene deres ble strødd rundt på den knuste steinen og ut over gaten.

På spørsmål om han føler hat mot Israel svarer han at Israels fortsatte handlinger dyrker fram sinne og håpløshet langt ut over det som ble følt tidligere i Gaza.

– Jeg er en fredfull mann, starter den etterlatte hjemløse faren før han fortsetter:

– Men hadde jeg hatt en bombe den gang (under Operasjon Støpt Bly, red.anm) ville jeg ha radert ut jorden. Livet er verdiløst når man må samle opp kjøtt fra barna med sine egne hender.