Dagsavisen.no / Utenriks /

Jordskjelvet i Teheran 7 kommentarer

Når iranere fortsetter demonstrasjonene til tross for sterke advarsler fra lederne viser de at de ikke lenger lar seg kue til stillhet. Foto: Scanpix/AFP

Mens demonstrantene strømmer ut i gatene i Teheran, pågår en stille maktkamp i korridorene i den islamske republikken.

JAFFA (Dagsavisen): Ikke en, men to dramatiske dragkamper om Irans framtid utspiller seg i disse dag.

Da Irans øverste leder Ali Khamenei talte til folket ved Teheran Universitetet fredag og ga sin fulle støtte til president Mahmoud Ahmadinejad, gikk striden inn i en ny fase. For Khamenei truet bruk av vold for å gjenopprette roen.

Når et regime i stor grad baserer sin makt på frykt, er det avgjørende at folk skjelver når lederne truer. Men hvis hundretusener våger å storme ut i gatene også etter Khameneis advarsler, viser massene at de ikke lenger lar seg kue til stillhet. Et slikt øyeblikk blir ofte et vendepunkt i diktaturers livsgang.

Selv om demonstrantene krever frihet og pusterom, er det altfor tidlig å si om de vil nå sitt mål. Men sikkert er det skulle regimet overleve, vil myndighetene måtte bruke mer brutal vold for å beholde makten. Og det kan framtvinge begynnelsen på slutten.

Men langt fra hele striden dreier seg om frihetskjempende folk i gatene mot Irans reaksjonære ledere. Det er viktig å være klare over at regimets ledere selv er splittet, og den interne kampen på toppnivået dreier seg først og fremst om makt, og ikke forandring. Selv om reformkandidaten Mir Hussein Mousavi plutselig sier at revolusjonen skal til «slakterhuset», var han selv inntil nylig del av den styrende eliten.

Likevel blir skrikene fra Irans gater hørt over hele Midtøsten. Er det en ting Midtøstens ikke-demokratiske ledere har greid, så er det å passivisere sine folk. Ytterst sjeldent ser man demonstrasjoner mot egne ledere, det er kun mot USA og Israel en får protestere. Men det er ikke kun frykten for regimene som holder folk hjemme. Mange har også mistet troen og håpet på at de virkelig kan forandre noe. Det er her gateprotestene i Iran skaper noe nytt i Midtøsten, for de skaper håp. Og diktatorene ellers i regionen har all grunn til å følge utviklingen i Teheran.

Gateprotestene har også blitt en utfordring for USAs president Barack Obama. Inntil det ble nærmest umulig, holdt Obama seg på gjerdet. Han hadde jo lovt en dialog med regimet i Iran, og da kunne han ikke samtidig åpent støtte grupperinger som kjemper for å gjøre en slutt på det islamske styret. Men her blottet han en svakhet bak løftet om en ny dialog med den muslimske verdenen – for den inkluderte først og fremst en dialog med regimene som undertrykket muslimer.

Obamas forsøkte opprinnelig å si at reformisten Mousavi ikke var så annerledes enn president Mahmoud Ahmadinejad. Isolert sett er dette riktig. Det var for eksempel Mousavi som innledet Irans atomprogram, og han var en drivkraft bak opprettelsen av den islamistiske Hizbollah-geriljaen i Libanon. Men Obama må ha visst at når hundretusener strømmer ut i gatene i Iran, krever de ikke kosmetiske forandringer. Nei, de er der fordi de har fått nok. For første gang våger de å kreve grunnleggende forandringer. De vil ha frihet.

Da Obama kom under økende press i Washington, og etter at volden i Teheran gjorde det vanskelig å forbli tyst, uttrykte presidenten seg kritisk, men la fort til at han ikke ville blande seg for ikke å gi regimet en mulighet til å erklære at USA, den store satan, sto bak opptøyene. Her så en plutselig et slags rollebytte mellom USA og Europa. For i Frankrike demonstrerte venstresiden i helgen mot Irans regime. Det var noe symbolsk ved dette. Tilbake i 1979 reiste nemlig den anerkjente franske filosofen Michel Foucault til Teheran, inspirert nettopp av den islamske revolusjonen.

Over i Israel, Irans erkefiende, vet en i dag knapt hvordan en skal fordøye rapportene fra Teheran. Israels flyvåpen trener jo på et mulig angrep av Irans atomanlegg, og nå krever hundretusener i Teherans gater å få vekk prestestyret. Siden David Ben Gurions dager, landets første statsminister, har israelerne drømt om en allianse mellom Midtøstens ikke-arabiske folk – som en motbalanse mot de arabiske landene. Alliansen skulle bestå av Iran, Tyrkia og Israel. Før revolusjonen i 1979 var Israel og Iran nære allierte. Men å snakke om en slik allianse mens Irans regime tross alt ennå har kontroll, blir som å selge skinnet før bjørnen er født.

Ikke engang ayatollah Khomeini, den islamske republikkens far, kunne ha greid å mobilisere dagens masser på en bedre måte. Men kanskje er det faktisk Khomeini som ennå gjør jobben. De iranske islamistene lovte mer demokrati, mer likhet og mer rettferd. Men da de kom til makten, sviktet de. En ny generasjon iranere sier i dag at islamistene fikk en sjanse, og at tretti år holder.