Dagsavisen.no / Utenriks /
Frykter tamilene blir utryddet 6 kommentarer
Hver dag er familien Elaiyarajah fra Lørenskog på internett og ser på bilder fra krigen på Sri Lanka. Pushparani Elaiyarajah (47), Elaiyarajah Mahalingam (51) og Ilackiya Elaiyarajah (18) har mistet 17 familiemedlemmer, men frykter at det er flere. Foto: Erik Norrud
Den tamilske familien Elaiyarajah fra Lørenskog ser hver dag bilder av lik og
lemlestede barn fra krigen på Sri Lanka. De venter bare på at noen kjente
fjes skal dukke opp.
På flukt fra bomberegnet og regjeringens tunge artilleri ble lille Ketha (9) truffet i armen. Tre dager senere, etter voldsomme smerter og uten medisin og mat, får hun til slutt tatt båten over til fastlandet og blir lagt inn på sykehus. Hun beholder livet, men ikke armen.
– Min kusine Ketha måtte amputere, men var veldig heldig som ikke døde. For to dager siden så jeg bilder av unge jenter som hadde fått øynene revet ut, og med åpne brystkasser, forteller Ilackiya Elaiyarajah (18).
I flere måneder har regjeringshæren på Sri Lanka kriget mot seperatistbevegelsen Tamiltigrene (LTTE) nordøst i landet. Hjelpeorganisasjoner beskriver situasjonen som en humanitær katastrofe – og trolig også den verste verden i dag er vitne til.
Sri Lankas regjering varslet i går at Tamiltigrene vil være knust i løpet av helgen, og snur dermed ryggen til advarslene fra FN og verdenssamfunnet.
– De må inngå våpenhvile nå. Hvis ikke verden gjør noe, vil tamilene bli utryddet, tror Pushparani Elaiyarajah (47).
Humanitær krise
Hver dag publiseres det nye bilder fra krigsområdet på tamilske nettsider. Små barn som er sprengt i lufta, grøfter fulle av lik, lemlestede kvinner, barn og menn.
På stuebordet hjemme hos trebarnsfamilien fra Lørenskog ligger det et bilde av Ketha, broren hennes og foreldrene. De ser fortvilet og slitne ut der de står i et provisorisk feltsykehus utenfor krigsområdet.
Hele slekta er fanget i og utenfor kryssilden mellom Tamiltigrene og regjeringen på Sri Lanka. Hittil har Pushparani og mannen mistet 17 familiemedlemmer, men de frykter at det er mange flere.
– Jeg snakket med søsteren mi for en måned siden. Hun klarte nesten ikke å si noenting, bare gråt. Vi vet jo ikke hvem i familien som er i live, sier Elaiyarajah Mahalingam (51).
Det er ingen som har oversikt over de humanitære lidelsene, og uavhengige medier får ikke verifisert antall omkomne.
Flere tusen sivile er drept under de harde kampene, og ifølge FN er 50.000 mennesker fortsatt fanget i krigssonen, som nå bare er på et par kvadratkilometer.
I Oslo har tamilene demonstrert nærmest daglig siden den stille påskeuken mot regjeringen på Sri Lanka, med slagordene «stopp blodbadet», «stopp folkemordet». Drøyt 13.000 srilankesere bor i Norge, de aller fleste er tamiler.
– Jeg får ikke sove om natten. Jeg klarer ikke å konsentrere meg på jobb. Det eneste jeg klarer å gjøre er å demonstrere. Da slipper jeg å sitte hjemme og se på de grusomme bildene, men kan være sammen med noen og vise fortvilelse, sier Pushparani.
Hun er ikke den eneste i familien som har vært uten nattesøvn de siste månedene. For døtrene Kaviya og Ilackiya går det nå ut over karakterene på skolen.
– I det siste har karakterene sunket, og vi sliter med å konsentrere oss. Det blir hardt å forberede seg til eksamen, men heldigvis har lærerne forståelse for hva vi går igjennom, sier de to.
Fredsløsning
Det er stor uenighet blant analytikere og fredsmeglere om hva som kan bringe fred på Sri Lanka. Tamilene og srilankeserne har levd sammen før, spørsmålet er om de kan gjøre det igjen etter denne krigen.
– Den eneste løsningen er at vi får en egen stat. Vi har et eget språk, egen kultur, religion og identitet, sier Elaiyarajah.
Han og kona kom til Norge i 1989, etter borgerkrigen på Sri Lanka. Tamilene i Norge omtales som landets superinnvandrere. Sju av ti er yrkesaktive og svært mange i annengenerasjonen tar høyere utdannelse.
– Vi er jo superinnvandrerne. Men det hjelper lite at vi er det, når tamilene på Sri Lanka ikke får skolegang, påpeker Ilackiya.
Til tross for tårer, sinne og fortvilelse over krigen som føres på Sri Lanka, har ikke familien på Lørenskog mistet håpet.
– Vi håper jo, men det ser ikke så veldig lyst ut.






