Dagsavisen.no / Utenriks /
I dragsuget fra Island 5 kommentarer
EU har ingen interesse av å skrote EØS-avtalen selv om Island skulle bli
medlem. Men prislappen for vår særavtale kan bli enda høyere.
Kommentar
Kjetil Elsebutangen
Kjetil Elsebutangen journalist i politisk avdeling
Islands regjering vil søke
om EU-medlemskap
Islands regjering vil be Alltinget om å godkjenne at regjeringen leverer en søknad om EU-medlemskap.
Valgresultatet på Island har for alvor satt EU-spørsmålet på landets politiske dagsorden. Sosialdemokratenes fungerende statsminister Jóhanna Sigurdardóttir vil ha sendt av gårde en EU-søknad umiddelbart og ser for seg EU-medlemskap og valutabytte til euro for Island innen fire år.
Mye taler for at SVs søsterparti De venstregrønne svelger unna en EU-søknad mot å få komme med i regjering. Muligheten til å få styre veier tyngst, og de gambler på at et flertall av islendingene uansett vil si nei til medlemskap når de ser utfallet av forhandlingene med EU.
Resultatet av en slik folkeavstemning er ikke lett å spå. Mye vil avhenge av hvordan forhandlingene med EU går. Det blir pekt på at islendingene har dårlige kort på hånden, svekket som de er av den globale økonomikrisen. Akkurat det er for øvrig en velkjent posisjon for EU. Svak økonomi hjemme har vært en viktig drivkraft for at land i sør og øst har har søkt seg mot Brussel tidligere.
Forhandlingene med Island kan gå raskt. Landet er EØS-medlem og har derfor allerede tatt inn svært mye av EUs felles lovverk (acquis communautaire) på rundt 80.000 sider. Det er fisken som blir vanskelig. Islendingene vil ikke gi fra seg råderetten over den.
I dragsuget av et eventuelt islandsk EU-medlemskap vil også partiene her til lands måtte vurdere EU-medlemskap og den utskjelte EØS-avtalen på nytt. Det kan være sunt. I 15 år har Norge levd med en EØS-avtale som alle akademikere og et flertall av politikerne ser som en bastard, eller en konstitusjonell katastrofe. Men den har gjort det mulig for ja- og nei-partier å sitte sammen i regjering.
Viljen til å innrømme at EØS-avtalen faktisk har fungert bra for Norge, er liten. Velgerne er ærligere. En meningsmåling utført av Bergens Tidende i fjor viste at nordmenn flest lever greit med den utskjelte avtalen.
Det er ingen automatikk i at EØS-avtalen faller selv om Island skulle bli med i EU. Avtalen er inngått mellom alle EU-landene på den ene siden og Norge, Island og Liechtenstein på den andre. Hvis Island blir EU-medlem, går landet strengt tatt bare over til den andre avtaleparten.
Rent juridisk trenger det derfor ikke skje noe mer. Avtalen fortsetter med Island på andre siden av bordet, slik den gjorde da Sverige, Finland og Østerrike byttet side i 1995.
Men et islandsk EU-medlemskap kan rokke ved måten EØS-ordningen er skrudd sammen på. Det gjelder ikke minst overvåkingsorganene ESA og EFTA-domstolen. I praktisk politikk kan et islandsk EU-medlemskap også by på utfordringer. Det kan bli tøffere for norske fiskere å få solgt fisken sin på EU-markedet dersom Island er innenfor og har null toll på sine varer. Og de årlige forhandlingene med EU om fiskebestander kan bli vanskeligere.
Ivrige EU-tilhengere hevder fra tid til annen at dersom Island faller fra, vil ikke EU lenger se verdien av å ha en særavtale for Norge og Liechtenstein, men heller gi Norge valget mellom medlemskap eller en bilateral handelsavtale. Det er ikke et sannsynlig scenario. EU vil ikke tvinge Norge til å søke medlemskap. I Brussel oppfattes Norge som en god, om enn noe sær, samarbeidspartner. Vi er en stadig viktigere leverandør av energi til EU. Det eneste vi virkelig har kranglet med EU om de senere årene, er laks.
Da er det mer sannsynlig at EU vil velge en annen vri: Skru opp prisen for EØS-avtalen. Presse sitronen – eller oljebingen – enda mer. EU har gode erfaringer med det. Da EU ble utvidet med ti nye land i 2004, måtte Norge godta en tidobling av EØS-kontingenten, til rundt 2 milliarder kroner i året. Da Romania og Bulgaria ble med i 2007, økte prisen ytterligere.
Nå forhandler man om prisen for de neste fem årene, og EU krever en økning til hele 4,5 milliarder kroner i året. Norge mener det er for dyrt, men har lite å svare med. EUs erfaring er at norske politikere ikke er villige til å si opp EØS-avtalen på grunn av pris. I stedet for å avvikle EØS-ordningen, kan det tenkes at EU heller vil utvide den. Stater som Andorra, Monaco og San Marino regnes som for små til å kunne bli EU-medlemmer. I stedet kan de følge Liechtensteins eksempel.
Så kanskje Norge kan dele EØS-regningen med fyrst Albert av Monaco.
6
