De rødbrune mursteinsveggene ligger som et dekorativt belte langs gamlebyen i Warszawa. Bymuren ble bygget i århundrene fra 1200-tallet, og var med på å beskytte det som lå innenfor. Muren som står der i dag, er rekonstruert i nyere tid og fungerer mest av alt som et flott skue for dem som tar turen dit. Men historien bak er så ekte som den kan få blitt. Lignende bymurer med sine historier finnes i mange byer også i resten av verden.
Bystater
Bymurer eller varianter av dette har eksistert så lenge grupper av mennesker har hatt behov for beskyttelse.
- Da folk begynte å dyrke jorden og ble fastboende, ble det større behov for beskyttelse i form av for eksempel murverk eller pæler i tre, sier amanuensis Knut Arstad ved Forsvarsmuseet.
I oldtiden var mange av statene såkalte bystater. Allerede for rundt 5.000 år siden fantes det trolig bysamfunn i områdene rundt Eufrat og Tigris, og byborgerne i Mesopotamia var blant dem som levde beskyttet bak murer. I Jeriko på Vestbredden er verdens eldste rester av en bymur funnet, ifølge Store norske leksikon. Riktignok er det tvilsomt om Jeriko egentlig var en by på den tida muren ble bygget.
Tidlige murer eller hindringer kunne bestå av tre. Senere tok stein og etter hvert murstein over, og det er rester av dette vi gjerne kjenner som bymurer i dag.
Borgherrer
I enkelte byer var bymuren en befestning som ble bygget et stykke utenfor en borg. I borgen holdt de adelige og ridderklassen til, mens byens borgere bodde mellom borgen og bymuren - eller like utenfor bymuren, hvis byen vokste seg utover den.
- Borgere som betalte skatt til borgherren, hadde i prinsippet krav på beskyttelse innenfor murene dersom byen ble angrepet, sier postdoktor og historiker Bjørn Bandlien ved Universitetet i Oslo.
Det hendte også at bosetningen rundt en borg opparbeidet seg midler nok til selv å bygge seg en bymur i fellesskap.
Hvor godt en bymur var egnet som forsvar, var avhengig av flere faktorer. Murer kunne være et godt forsvar for byer som var omgitt av slettelandskap der angripere lett kom seg fram. Like framkommelig var det ikke i Norge, med fjorder og fjell.
Også i Norge ble det bygget enkelte borger i middelalderen, men ikke mange.
- Borgene var heller ikke beregnet på å forsvare befolkningen generelt, men ble benyttet som faste støttepunkt bemannet av mindre garnisoner, sier Arstad.
Forsvaret i Norge var i stor grad tuftet på folks egeninnsats. Alle var pliktige til å ha våpen, forteller historiker Bandlien.
Nye våpen
Før ildvåpnenes tid kunne bymurer og borger rett og slett vise seg å være ugjennomtrengelige for angriperen. Hvis angriperen var lysten nok på det som fantes bak murene, kunne løsningen bli å beleire befestningen og håpe på det beste.
Utgangen av konflikten kunne bli at en av partene gikk tom for mat og måtte gi opp, eller at en samarbeidende feltherre på utsiden kom borgerherren til unnsetning. Det var heller ikke uvanlig at partene avtalte å møtes for å kjempe et sted utenfor borgen eller byen.
Men våpenutviklingen påvirket murenes effektivitet. Med ildvåpen ble det lettere å skyte seg rett igjennom.
- I middelalderen var murene høye. Da ildvåpnene ble introdusert, senket man murene og forsterket dem med voller og graver. Utviklingen endte med fjellanlegg, sier Arstad.
I Warszawa marsjerte svenskene inn over gamlebyens grenser midt på 1600-tallet. Dette skal ha vært siste gang muren spilte en militær rolle for den polske hovedstaden. Restaureringen av murene ble offisielt avsluttet for få år siden. (NTB Tema)
