Elisabeth Rasmusson (58), generalsekretær i Flykninghjelpen
Med i konvoien der fire kolleger ble kidnappet utenfor Dadaab i Kenya fredag.
Hvordan opplevde du dramaet i Kenya?
- En intens, ekstremt sterk, dramatisk opplevelse, etterfulgt av dager med mange forskjellige følelser i sving. Stor sorg og tristhet over sjåføren vår som ble drept, og mye bekymring for de skadde og bortførte. Og så en ubeskrivelig lettelse over at det går bra med de skadde og at de fire bortførte har kommet til rette.
Vil du fortsette å reise til konfliktområder etter dette?
- Ja, selvsagt vil jeg det. Det er svært viktig og høyt prioritert at jeg som øverste leder i Flyktninghjelpen er godt orientert om våre aktiviteter i felt. Feltreiser er helt avgjørende for få den nødvendige innsikt, både i selve arbeidet og mine medarbeideres arbeidshverdag.
Det skjer stadig bortføringer av hjelpearbeidere verden over. Hva tenker du om det?
- At vi hele tida må gjøre vårt ytterste for å forebygge slike situasjoner. Samtidig er det viktig for oss som hjelpearbeidere å kunne nå flyktninger og internt fordrevne i noen av verdens farligste områder. Vi må fortsette å kontinuerlig investere mye i sikkerhetsarbeid, samtidig som at vi gjør vårt ytterste for å hjelpe de som faktisk må bo i disse områdene.
Hva kan man gjøre for å forhindre at slike ting skjer?
- Gode sikkerhetssystemer er alltid viktig når man som Flyktninghjelpen jobber i krigsområder. Vi har etablerte sikkerhetsrutiner og kurser ansatte i prosedyrer. Vi har også egne kriseplaner for alvorlige hendelser, som ble iverksatt fredag formiddag. Men det vil alltid innebære en viss risiko. Det er en del av vår arbeidshverdag.
Hvilken bok har betydd mest for deg?
- «Kjærlighet i koleraens tid» av Gabriel García Márquez. Den har fått meg til å se kjærligheten på en ny måte.
Hva gjør deg lykkelig?
- Akkurat nå kan jeg ikke tenke på noe som gjør meg mer lykkelig enn at mine fire kollegaer er frigitt og i god behold.
Hvem var din barndomshelt?
- Jeg fikk ingen helter før jeg ble student ved Universitetet i Oslo. Da ble professor i statsvitenskap, William Lafferty, min store helt.
Hva misliker du mest med deg selv?
- Jeg er altfor lite sammen med mannen min, familie og venner og til stede i deres liv og hverdag.
Hva gjør du når du skeier ut?
- Jeg er veldig glad i å lage mat, og en sjelden gang iblant får jeg samlet familie og gode venner til selskap rundt et deilig måltid i huset vårt i Frankrike. De anledningene er få, men svært viktige for meg.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
- For å fremme viktigheten av humanitært arbeid og oppmerksomhet rundt neglisjerte, humanitære katastrofer.
Er det noe du angrer på?
- Jeg er ikke en person som angrer på ting i mitt eget liv. Alt jeg har opplevd og gjort er en del av min livserfaring, og man kan ikke angre på livserfaring.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
- Mine fire kolleger som ble bortført og nå har kommet til rette.
