– I 1970 lenket Arne Næss seg fast sammen med miljøaksjonister for å stoppe utbyggingen i Mardølavassdraget. Næss var eksempel på en som tok konsekvensen av teoriene sine gjennom aktivisme. Men i dag har avstanden mellom akademia og miljøbevegelsen blitt større, sier Eivind Trædal. Han er initiativtaker og medredaktør til det nye tidsskriftet Tvergastein, landets første studentdrevne tidsskrift om miljø og bærekraftig utvikling.

Denne avstanden håper Tvergastein å minske. Tidsskriftet er et samarbeid mellom studenter ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo og Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås.

 

Bygde bruer

Navnet Tvergastein kommer fra hytta som Arne Næss fikk reist ved foten av Hallingskarvet på slutten av 1930-tallet. Her tilbrakte han til sammen flere år av sitt 96 år gamle liv. Det er ikke tilfeldig at tidsskriftet er oppkalt etter hytta til fjellklatreren, naturverneren, ikkevoldsideologen og filosofiprofessoren som i år ville ha fylt 100 år. På 60-tallet grunnla Næss dypøkologien, og har siden vært et forbilde for miljøvernere verden rundt.

– Kan jeg få kikke på dette? Damen på nabocafébordet kikker interessert bort på Tvergastein-magasinet som ligger foran oss.

– Så spennende! Jeg blir jo nysgjerrig når det heter Tvergastein. Jeg har vært interessert i økologi siden 60-tallet, og hadde Arne Næss på pensum da jeg tok forberedende på Blindern, forteller Kjersti Tonna, mens hun blar i magasinet.

Noe av det som inspirerer Trædal mest med Arne Næss, er at han kombinerte tenkning og aktivisme.

– Dette er dessverre en kombinasjon som er enda viktigere i dag. På miljøfeltet blir advarslene fra vitenskapsfolk stadig sterkere. Vitenskapsfolk vil jo helst holde seg nøytrale, men det er alltid engasjement som driver oss, enten vi er studenter eller professorer. Forskere som Bill McKibben og James Hansen har begått sivil ulydighet og latt seg arrestere i protest mot kullutvinning. Vi ønsker oss like stort engasjement fra nordmenn som studerer disse temaene. Men oljebransjen utgjør en stor utfordring. Norge i dag bruker vi trolig mer forskningsmidler på å ødelegge vår felles framtid enn for å gjøre den tryggere, sier Trædal.

 

Mer enn tall

Første nummer av Tvergastein spenner vidt. Vi finner intervju med Bruno Latour, fransk filosof og antroposof, og artikler fra internasjonale navn som Robyn Eckersley og Vandana Shiva. Studenter i design og bærekraftig utvikling skriver om bærekraftig byplanlegging i Sverige, en student i samfunnsøkonomi om styringseffektivitet vs. kostnadseffektivitet i norsk klimapolitikk, og en jusstudent om vannkonflikten ved Eufrat og Tigris.

– Målet er bidragsytere fra ulike fagområder, forteller Trædal.

– Vi ønsker å øke artsmangfoldet i miljøkampen. I Norge er miljødebatten kvalt av samfunnsøkonomer. Man sitter og teller på knappene og jakter verden rundt for å finne det billigste CO2-kuttet, uansett hvor urealistisk prosjektet er. Jeg skjønner at folk ikke blir engasjert i miljøspørsmål når det bare er samfunnsøkonomer som får uttale seg om vår tids viktigste utfordring..

 

Økofilosofi

Sigmund Kvaløy Setreng regnes sammen med Arne Næss som den fremste representanten for utviklingen av norsk økofilosofi. Han ble kjent med Næss da han begynte å studere filosofi ved Universitetet i Oslo i 1958, og Næss var professor. Setreng mener det ikke er noe nytt at akademikere ikke er miljøengasjerte.

– Det var bare noen som var engasjerte, da som nå. Jeg sluttet på filosofisk institutt fordi ingen var interessert i naturen og miljøets tilstand. Jeg dro i stedet til institutt for zoologi. Der var det mye mer miljøengasjement, forteller han.

Setreng var en av lederne for Mardøla-aksjonen i 1970, og har siden deltatt i flere frittstående miljøvernorganisasjoner. Han har ennå ikke lest tidsskriftet Tvergastein, men tror «det kan være ålreit» med et tidsskrift i Næss sin ånd. Selv har han mange gode minner fra Tvergastein sammen med klatre– og filosofifrenden Næss.

– Vi leste og skrev filosofi og gikk turer i fjellet. Arne ga meg Skarvereiret, en annen hytte som lå like ved. Den lå på toppen av et stup, så man måtte klatre for å komme opp dit. Hytta var på tre ganger tre meter, det var også fjellhylla som den lå på. Så den lå luftig til, forteller Setreng.

sigrid.moyner.hohle@dagsavisen.no