- Mange fæle ting møtes på tallerkenen vår: nedhogging av regnskog, høns som lider i trange bur, giftutslipp fra sprøytemidler, klimautslipp fra kjøttproduksjon og transportutslipp fra maten som fraktes jorda rundt. Enten går det an å lukke øynene og si at «ja ja, mat må man ha uansett», eller man kan prøve å gjøre noe med det, sier Marte Rostvåg Ulltveit-Moe, leder i Naturvernforbundet i Kristiansand.
Ulltveit-Moe bestemte seg for kun å spise mat fra Agder i en måned. Hun startet prosjektet «Spis Sørlandet» i fjor høst og gjentok det nå i mai.
Forventninger
Og den gode nyheten er at man kan spise mer bærekraftig og samtidig godt. Selv om mai startet med lite ferske grønnsaker, ble smakene desto søtere når grønnsak etter grønnsak ble spiseklar i løpet av måneden.
- Det er noe spesielt med å vente på noe man bare kan spise én gang i året. Julemiddagen hadde ikke smakt noe godt om vi hadde spist den hver uke, sier Ulltveit-Moe.
Dessuten er det ofte en hyggelig sammenheng mellom sesong, når råvarene smaker best og når de har minst miljøbelastning.
- Den lokale, ferske aspargesen smaker helt spesielt. Den er ekstra søt, som en asparges som har kysset en sukkerert. Det er ikke noe galt med asparges fra Peru, men den vil alltid være best i Peru. Vi innbiller oss at vi har rett på druer og jordbær hele året, men hvorfor ikke spise maten som til enhver tid er på sitt beste i stedet, spør Ulltveit-Moe.
Men hun er opptatt av at ikke all norsk matproduksjon er miljøvennlig.
- Lokal mat er ikke et trylleord for noe som er bærekraftig. Agurkproduksjon i et norsk drivhus som varmes opp med fossil energi har et skrekkelig klimaregnskap. Derfor er ikke jeg noen puddel for norsk landbruk, sier hun og påpeker at transport bare er én del av klimautslippene fra maten.
- Vi er nødt til å ha flere tanker i hodet på én gang: produksjonsmåter, reisevei og mengden kjøtt. Alle miljøvernere vet jo at kjøttforbruket i den rike delen av verden må ned, sier hun.
Dogmekosthold
Men tilbake til den kortreiste maten. Ulltveit-Moe presiserer at et mer bærekraftig kosthold ikke betyr mat à la Norge for 100 år siden, kun bestående av grøt, sild og poteter.
- Vi skal ta med oss alt vi har lært om krydder, vitaminer og oppskrifter. Maten skal smake godt og være sunn, og vi skal fortsatt spise både pizza, indisk chutney og thai-mat, sier hun og sammenligner prosjektet med dogmefilm.
- Dogmeregissørene har satt opp regler som gir en masse begrensninger for hvordan filmen kan lages. Men reglene gir også spennende muligheter, og en helt ny måte å lage film på. Det samme gjaldt kostholdet mitt. Ved å teste ut bare lokalt kosthold i én måned, fant jeg mange flere råvarer enn jeg hadde trodd og ble tvunget til å tenke nytt.
I løpet av mai spiste Ulltveit-Moe blant annet rabarbarasuppe med honning, asparges med hollandaisesaus, tacolefser av Beate-poteter, fersk sjømat, pesto av lokale urter og ugress, brenneslesuppe, lokalt økologisk smør, økologisk kalvebiff og skvallerkål i salater og omeletter.
- Ble det ikke dyrt å bare spise lokal mat?
- Nei. Det er klart at fersk asparges ikke er billig mat. Men økologiske poteter og fersk sei er rimelige råvarer. Skvallerkål koster ingenting, og jeg har spart mye på at jeg ikke har kunnet stikke innom kiosken og kjøpe junk når jeg er sulten.
Rød som en tomat
Det eneste Ulltveit-Moe spiste fra utenfor Agder, var kanel, matolje og salt.
- Disse ingrediensene er symboler på at vi fortsatt skal importere varer som ikke kan vokse i Norge. Naturvernforbundet er ikke mot appelsiner eller kaffe, og poenget er ikke å stenge grensene. Men matsystemet er for ekstremt når vi kan gå i norske butikker og kjøpe poteter fra Israel og lam fra New Zealand.
Ulltveit-Moe mener det viktigste steget for å få folk til å spise mer lokalt og redusere klimagassutslipp, er å øke transportkostnadene, så det blir dyrere å frakte mat langt. Hennes hjertesak nummer to er at vi må sette større pris på dem som produserer maten vår.
- De som er gode til å synge, får applaus, og de som er flinke i fotball, får millionlønn. Men hva med dem som er gode til å dyrke mat, en av de viktigste jobbene som fins, spør hun og forteller om en ung bonde hun møtte på torget i Kristiandsand.
Han sto og solgte søte tomater han hadde dyrket uten kunstgjødsel.
- Jeg ble så imponert! Så fine tomater, fra usprøytet jord, på Sørlandet! Så jeg tok helt av: «Har du dyrket alle disse? Det er fantastisk!». Han ble like rød som tomatene. Bøndene er jo mest vant til å få kjeft.
sigrid.moyner.hohle@dagsavisen.no
SPIS MER LOKALT
Ta to skritt ekstra: - Det er ingen vits å lete etter den lokale maten på supermarkedet. Du må ut og lete, surfe og spørre folk. Men det er ikke vanskelig. Finn fiskebutikken eller lokale markeder. Mange bønder har nettbutikker eller salg hjemme.
Sett pris på dem som produserer mat: - De gjør en av de viktigste jobbene i samfunnet og fortjener ros, ikke kjeft fordi maten er dyr.
Gå inn for høyere drivstoffavgifter: - Billig transport betyr mer transport. Resultatet er for eksempel at lokale slakterier blir lagt ned, og fisken blir fløyet til Kina for filetering. Støtt partier og organisasjoner som jobber for dyrere transport.
Skap kultur for matproduksjon: - Vi må lære dem som vokser opp hvor maten kommer fra. Lag en kjøkkenhage, og la ungene og naboen se når man drar opp gulrøtter. Frukttrær og grønnsaker i parker og skolehager gjør at vi får forståelse for sesongen og grunnlag for å skjønne hvilken verdi maten har.
Les bloggen til prosjektet Spis Sørlandet: spissorlandet.wordpress.com
