Storslått kjedelig Peppers

4

KONSERT

Red Hot Chili Peppers

Roskilde

Publikum: ca. 60.000

ROSKILDE (Dagsavisen): Har Red Hot Chili Peppers for alvor vekket rockens Jante, eller er det kun LA-gruppas også på innsiden solbrente utstråling som gjør dem til en hoggestabbe blant anmeldere og på sosiale medier? Etter Roskilde-konserten å dømme, som får så mye tyn at festivalledelsen måtte forsvare årets booking på festivalens største scene, er det en blanding av begge deler. Nonchalant inntok de den Orange scenen foran 60.000 publikummere, der allsangen foran scenen viste hvilke sanger man håpet at skulle dundre utover sletta.

I motsetning til sist gang de var i Roskilde, i 2007, ble bandets egne versjoner av «Californication», «Under The Brigde», «Dani California» og en rekke andre, langt bedre enn publikums ølrustne brøling fra «moshpiten». Sist gang var en katastrofe fra et band som i sine beste stunder kan levere høyeksplosive konserter fulle av F., men som på Roskilde den gang knapt mestret å spille en eneste hel låt i det som fortonte seg som en eneste lang jamsession på syre. I år gjenopprettet de æren med en konsert der låtene sto i fokus, men heller ikke så mye mer enn det.

Med skurr i ryggen kom de slentrende inn og spilte de seg inn mot «Can’t Stop» i konsertens første minutter, umiskjennelig med bassgangen fra Flea og gitarist Josh Klinghoffers innstuderte knusktørre måte å rive løs de kjente riffene på. Særlig viste han seg fram under «Snow ((Hey Oh))». Det skulle da også bli en ren paradeforestilling av gamle storheter ispedd de beste sangene fra det nye albumet «The Getaway», inkludert den glimrende «Dark Necessities» som Anthony Kiedes allerede har under huden, samt en fortsatt fersk «Detroit». Når det er sagt var den karismatiske vokalisten i skyggen av fenomenet Flea ikke helt på topp han heller, annet enn å skape til dels stor hyggefaktor inn i nattetimen.

LES OGSÅ: Pepper med høy solfaktor

Problemet med Red Hot Chili Peppers er at de oppfører seg som et stadionband som ikke lenger har noe å bevise, og det preget en Roskilde-konsert som sto i skarp kontrast til det nye albumets preg av et gjenfødt band. Kiedis hopper fortsatt som en ungfole, og Flea gjøgler rundt med bassen i shortshøyde, men høydepunktene som show betraktet sto sistnevnte for da han gjorde noe så utenommusikalsk som å entre scenen gående på hendene ut til ventende ekstranummere. Hans oppriktige hyllest til det syriske orkestret som sammen med Damon Albarn spilte på scenen i timene før Red Hot Chili Peppers, var også sterk og riktig.

Lyden var ellers i den lavere enden, og skapte ikke kontrastene og eksplosjonene i det som var et forventet show, men som mer viste et band som har grodd inn i faste mønstre, hvor låtene blir storslått kjedelige og hvor bandets faste tilløp til jamming og introvert improvisasjon denne gangen føltes velkommen og riktig balansert, før ekstranummerene fikk sletta til å danse: «Under The Brigde» og «Give It Away» kan knapt gå galt, men fra sist gang vet vi at unntakene finnes. Nå kan bandet forlate Roskilde med hevet hode, på vei til Norgeskonsert senere i år, med klistrelappen "bedre enn sitt rykte" tagget over hele seg.