Kultur

Teateranmeldelse: Fenomenal forestilling

Da jeg leste Statsteatrets relativt voldsomme visjon om å «rettskrive den store fortellingen om Norge» – gjennom ti forskjellige teaterforestillinger under samletittelen «Norge 1066-2066» – kom jeg til å minnes en gammel journalistkollega som i sene nachspielstunder ustanselig skrek ut fra sin bortgjemte stuekrok: «Gje meg ein ide. Eg vil skriva någe, ei roman helste…»

Dagsavisen anmelder

Anmeldt av: Engwall Pahr-Iversen

Om Statsteatrets kollektiv fikk sin lystige teateride unnfanget på samme vis, aner jeg ikke, men jeg fornemmer umiddelbart at kollektivet i så fall har benyttet madrugadaen godt. Under forløsningen av prosjektet, må gruppen åpenbart ha fulgt den gamle oppskriften for å produsere god hjemmebrent: «Ha bøttevis med sats, slik at du kan destillere, destillere, destillere og destillere inntil du sitter tilbake med utelukkende den rene og edle vare…»

Det er den du blir servert i Teaterhallen nå.

Premieren på den sjette episode i serien – «Diktatoren» – oppfylte til overmål Statsteaterets egen forhåndsanmeldelse av forestillingen: Den ble nemlig – som skrevet står i programheftet – svært så «frekk og fornøyelig», og ble mottatt med stående applaus fra et hørbart begeistret premierepublikum. Tydelig var det at Statsteatret kom til sine egne, og ble hjertelig gjenkjent.

Den ytre handlingen i «Diktatoren», spinner om teatersjef Sven Elvedal (formodentlig en fjern fetter av forfatteren og journalisten Sven Elvestad) og hans teater som er slått konkurs etter åpenbart temmelig miserable forestillinger. En reddende økonomisk engel står fram, men skal snart vise seg å være av Lucifers ætt. Hun – (som muligens kan være en formor til Sylvi Listhaug) vil refinansiere og gjenføde teatret – forutsatt at det oppfører til punkt og prikke hennes litterære hyllest til tidens nye gud og guru, Quisling.

Dermed blir spørsmålet for teatersjefen og ensemblet av et slags hamletsk slag: Skal man takke ja til drøssevis med dukater og spille stykket selv om det er bare møl? Eller skal man holde sin kunstneriske fane høyt, og gå ned mens den ennå kan blafre fritt i de nye og vonde 30talls-vindene som blåser inn over Europa?

Stykket blir spilt, og de ulike karakterene utvikles mens tilskuerne følger forberedelsene til fortellingen om den lille «koftekledde helnorske» piken – uten svovelstikker, men med en rosekvast – som etter hvert skal bli utnyttet på det grimmeste av den svært så slemme jøde.

Noen ganger «stæler man litt fra Shakespeare». Denne gang har man åpenbart i regigrepet hentet en smule inspirasjon fra Michael Frayns «Panikk i kulissene». Fra tilskuerplass følger man de forskjellige fasene i en teaterprosess fram til den kulminerer med en sluttsekvens i en traust stumfilmtradisjon.

Denne fortellingen om fascismens frammarsj i fortiden, har i dag et usedvanlig aktuelt bakteppe. Det har man lykkeligvis behendig unnlatt å over-tydeliggjøre. Parallellene til dagens aktuelle virkelighet, vokser imidlertid som en liten kreftsvulst i tilskuernes tankebaner mens man lar seg ellevilt forlyste av de mange muntre inn- og utfall som forestillingen er gjennomsyret av og med. Det er kortere skrevet: En glimrende teaterfortelling.

Skuespillerkvartetten spretter inn og ut av flerfoldige figurer med en presisjon og rollepresentasjon som kan målbinde selv prinsesser. Det er en formidabel framføring fra et kollektiv som ikke bare gjør sitt beste – det er jo for øvrig det minste man kan forlange av folk – men som strekker seg slik at de egentlig gjør det bedre enn de kan. Slikt er det alltid godt å oppleve.

Så kan man i etterhånd spørre seg om det ikke fantes noe malurt i begeistringsbegeret? Selvsagt vil den som går til en teaterforestilling med T minus i blikket, alltid finne noe rusk å hente fram til muligens egen revisorfryd. Det er imidlertid uten betydning for andre.

Vil man imidlertid ha en teateropplevelse som ikke slutter ved forestillingens tappenstrek, tar man turen til Teaterhallen og opplever Statsteatrets «1930 Diktatoren». Det er en meget artig, men også meget nyttig bruk av halvannen time av livet.

---

Statsteatret: «1930-Diktatoren»

  • Spillested: Rogaland Teater, Teaterhallen
  • Av: Yngve Sundvor og Statsteatret
  • Regissør: Yngve Sundvor
  • Dramaturg: Morten Kjerstad
  • Skuespillere: Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen og Linda Mathisen
  • Spilletid: 1.t 30 min.

---