Kommentar

Kronikk: - Trump køyrte meg hit

Mens regjeringa stolt har presentert stadig strengare flyktningepolitikk, har stadig fleire personar reist frå Noreg til greske øyer for å hjelpe flyktningar trygt i land på europeisk jord. Den globale empatien let seg ikkje knekke, skriv Ingrid Kristine Aspli (SV).

Av Ingrid Kristine Aspli, bystyrerepresentant SV

I januar reiste eg til Lesvos som frivilleg for båtflyktningane. Det er særleg tre moment eg har tenkt mykje på etter at eg kom heim. For det fyrste: Folk tek ikkje denne reisa hvis dei ikkje må.
Som frivilleg på  nordkysten av Lesvos i januar møtte eg ei ung kvinne i tjueåra frå Syria. - Eg hadde aldri trudd at eg skulle flykte på denne måten sa ho etter at ho hadde kome seg ut av gummibåten, klissblaut og kald. Ho skalv. - Er du kald? Spurte eg. Nei, sa ho, eg er berre så redd. Ho flykta åleine, ho ville forsøke å kome seg til ein onkel i Sveits. Eg ønskjer å halde fram med å studere, sa ho. Kor er familien din, spurte eg. - Mor og far er igjen i Syria, dei arbeider som frivillege for Raude Halvmåne, svarte ho. - Dei ville ikkje reise frå alle som trong hjelp. Folk reiser helst ikkje frå heimlandet sitt, berre for å prøve noko nytt. Dei blir til det lengste.

Migrasjonsforskaren Massey uttalte til Klassekampen 4.februar: I det store biletet har migrasjonen endra seg. Migrasjonen i størstedelen av det 20.århundret var drive av folk som ville skape ei betre framtid for seg sjølv. Det vi no ser er ein migrasjon drive av folk som vil flytte frå fysiske trusler mot dei sjølv.

Folk flyktar til det ukjende om her-og-no blir grusomt nok, sjølv om det ukjende forsøker å gjere seg så uattraktivt som muleg. Berre i januar i år kom det 62000 båtflyktningar til Europa. Det er difor grunn til å stille spørsmål ved om innstramming er det beste verktøyet for å handtere flyktningestraumen. Lindis Hurum frå Leger uten grenser forklarer dette godt:
Ingen avskrekkingstiltak vil hindre folk på flukt fra krig og konflikt i å søke en bedre fremtid for seg selv og sine familier. Folk vil fortsette å risikere livet. (Bistandsaktuelt, 19.01.16). For det andre: Vi må skilje mellom frykt og angst
På Lesvos kom det inn ein båt midt på natta, som ingen av oss frivillege oppdaga før dei var kome i land. Dei hadde tent bål og venta i ein halv time før vi fann dei. Ein mann huka tak i meg og drog meg bort til ei jente med cerebral parese. Ho var klissblaut frå hofta og ned, ho hadde nesten ikkje språk. Mannen forklarte at dei hadde vore 4,5 timar på sjøen den natta. Vi fann berre ein redningsvest frå det følgjet. Hadde dei ikkje hatt råd til vestar? Eller hadde dei kasta dei over bord i frykt for å bli sett? Kor redd ho jenta må ha vore, tenkte eg.
I løpet av dei dagane eg var på Lesvos var eg ikkje redd på eigne vegne eitt sekund. Ikkje fordi eg har ein psyke av stål, men fordi det var ingen grunn til å vere redd. Dei menneska som kom i land var berre blaute og kalde og letta. Det var ingenting å frykte.

Dette har eg tenkt mykje på når eg les at politikarar uttrykker redsel for korleis det skal gå med vår velferdsstat, og til og med sine barn, som følgje av denne flyktningestraumen. Då blir det viktig å skilje mellom frykt og angst. Frykt kan defineras som å vere redd av reell grunn. Angst er å vere redd utan reell grunn. Er det grunn til å frykte folk på flukt? Handterer vi som nasjon denne krisa betre då? Angst er jo klassifisert som ei liding, så vi ønskjer ikkje å ha angst. Som politikarar bør vi ikkje tilråde befolkninga å ha angst heller.
Angst behandlas ofte med eksponering, som betyr å gradvis utsette seg for det ein er redd for. Kroppen må erfare at det ikkje var så farleg likevel. Det fungerer på edderkoppfobi, det kan òg fungere mot flyktningangst. Det kan vere kurerande mot angst å melde seg som flyktningeguide, ringe nærmaste mottak og høyre om det er noko ein kan bidra med, eller reise til Lesvos for nokre dagar.
Samstundes må det understrekas at å ikkje vere redd er ikkje det same som å vere naiv. Det er grunn til å ta integreringsutfordringane på alvor. Det er veldig helsefarleg å vere konstant utrygg over tid. Det er verkeleg ikkje enkelt å flykte, og å etablere seg i eitt heilt nytt land.
Vi skal vere klare for at det er ein stor jobb som krever ressursar og kløkt å integrere dei som kjem hit, ikkje minst dei einslege mindreårige. Det krever mykje av dei, og det krever mykje av oss. Men at vi skal starte med å vere redde for dei, eller redde for velferdsstaten sitt fall, det går eg ikkje med på.


Ein norsk sivilingeniørstudent sto i mørket på eit utkikkspunkt på Lesvos, med hodelykt og speida. Då eg spurte korleis det var å vere her, sa han "det er ei ære å få stå her og passe på, og sikre at dei som kjem får ein varm velkomst!". Mange frivillege har sagt noko liknande, at dei kjenner seg heldig, priviligerte som får bidra, og ikkje minst utruleg takksam for sitt eiget liv i eit fredeleg land.
Berre i januar i år reiste fleire hundre nordmenn til greske øyer for å hjelpe til. Personar som ikkje var politisk engasjerte frå før, kjem heim igjen, diskuterer flyktningepolitikk, postar om opplevingane sine på nett, møter på demonstrasjonar og markeringar. Røde Kors har hatt eit rush av personar som vil bli flyktningeguide, fleire hundre meldte si interesse ved Syria-senteret då dette vart oppretta i Stavanger sentrum haust.
Denne dugnadsånda er sjølvsagt eit enormt gode for dei som flyktar. Men òg for oss. Å utvise godheit er godt for helsa, bade for den som gir og den som får. "Godheita er limet som held samfunnet saman", uttalte Atle Dyregrov, spesialist i krisepsykologi, til NRK i januar. Dette limet må vi ta vare på, særleg no når vi ikkje får det minste drahjelp frå regjeringshald.
Magne Raundalen, omtalt som heile Noregs barnepsykolog, har hevda at vår tids beste oppfinning er "Globale empati". Han har uttalt følgjande: "Empatien har, i motsetning til psykopatien, tjent menneskenes overlevelse og dermed fått en global utbredelse. Naturen er på vår side."

Frivillege frå heile verda på den lille øya Lesvos illustrerer global empati i praksis.
Og alt dette skjer i same periode som vi har så streng innvandringspolitikk som aldri før. Ei grasrotrørsle som står i sterk kontrast til rådande politikk. Og den kontrasten gjeld ikkje berre for Noreg: I ein flyktningeleir ved stranda satt ei ung kvinne ved bålet på nattevakt. Ho var frå USA. Då vi spurte korleis ho hadde funne hit og bestemt seg for å dra så langt, svarte ho ganske enkelt: "I feel like Donald Trump drove me here". Donald Trump hadde køyrt ho heile vegen til Lesvos. Fordi naturen er på vår side.

Mer fra Dagsavisen